Archives for februar 2012

Mitt aller første møte med Ørjan var dette, på TV skjermen: Det brant seg fast på netthinnen til mange, også min mor, som brukte akkurat denne scenen til å bekrefte at hun skjønte hvem jeg fortalte at jeg hadde blitt sammen med. Ikke så veldig lenge etter fridde Ørjan til meg, og fikk ja! Brasil.. Bitteliten eksklusiv restaurant i jungelen, fakkelallè.. Wow, det var romantisk. Dette burde ha endt bra der og da, ikke sant? Mens noen forhold opplever den såkalte 7 års krisa, hadde vi krise i 7 år.. Ikke bare krise såklart, det ble bra nok til at vi fikk et fantastisk barn sammen. Og han var mye grunnen til at når kroken var nesten på døra for ett år siden, bestemte vi oss for å prøve skikkelig èn siste gang. Samtaleterapi og Relasjonsterapi sammen med en god porsjon velvilje og irriterende mange samtaler oss imellom, -ble det som skulle gi oss et helt nytt liv.. Vi har det nå bedre enn noen gang før, og vi har det bedre med oss selv. Tusen takk Ørjan! -For at du ikke lot meg gå. -For at du tok initiativet til å gjøre en forandring. -For at du trodde på oss. Det har nå gått et helt fantastisk år, et år fylt med positive overraskelser på rekke og rad. Et tre er symbolet på livet. -Det spirer når det får næring. Det feller løv før vinteren i visshet og håp om at snart kommer våren igjen og det kan bli grønt på nytt. Et tre kan være så nesten dødt, men likevel spire på nytt når det får det stellet den trenger. Det kan overleve ganske lang tid, tålmodig ventende på at det snart får næring igjen. -Og det blir så nydelig når det blomstrer, blir grønt, og kanskje til og med bærer frukt. En klokke viser tiden. Den minner oss på at tiden går, selv om det føles ut som om den står stille. Den viser datoen,og kan være til hjelp.. ..når jeg spør deg, Ørjan, min kjæreste og aller beste venn; -Kan du være så snill å finne en tid og en dato til å gifte deg med meg?

Det er vinterferie og da blir leiligheten vår omgjort til ungdomscamp. To sett 17 åringer, henholdsvis Eirik med kjæresten sin på besøk, sånn så de ut omtrent hele helgen: Søndagen var de bare to igjen, lillesøs Sarah og venninna hennes Bojana. Sånn så de ut: Jeg lokket frem et smil med en sjokoladeplate. På mandag var de på LMFAO konsert (eller OMGWTFLOL som Ørjan omdøpte det) Og når de kom hjem brukte de fem minutter på å hyperfortelle om kvelden, vise frem gryende blåmerker og skitne sko, vise frem bilder og prøve å skjule at de hadde tyvlånt klær av meg (hehe det tok jeg som et kompliment). -For så å stupe ned i sofaen med hver sin data. -Se så nydelig de har det på rommet sitt 🙂 17 åringer liker svært få ting. Men dette liker de:

• Tyggis
• Data
• Internett
• Nelly.com
• Pizza, sjokolade,potetgull
• TV som står på uten at de ser på
• Aldo (skobutikk)
• Lommepenger, helst lettjente
• Kamera

De unngår øyekontakt om mulig, og søker lyset fra dataskjermen som fluer en sommernatt. Jeg undret meg litt over denne svarte skyen, men da jeg kidnappet kameraene deres (okei da,  jeg fikk lov) så jeg at det er jo ingen svart sky.   Det er bare det at de finner oss «voksne» fullstendig uinteressante.