Jeg har hittil trosset cellegiftbehandlingen maksimalt og levd så godt som normalt, men jeg visste innerst inne i det stille at på et tidspunkt ville den nå meg igjen. Jeg har nektet å la den hindre meg i å leve, jeg har trosset bivirkninger som kvalme, ekstrem trøtthet, sår på rare steder på kroppen, som sprekker i brystvortene (au!), sår i munnen etc etc. Alt dette har jeg håndtert og hansket med og så godt som det lot deg gjøre: -ignorert. Jeg har holdt hodet over vannet, og praktisert et ganske ambivalent forhold til hele prosessen. Neppe særlig lurt, men det er alt jeg har fått til. Jeg er ikke flink til å legge meg syk, spesielt når jeg ikke SER syk ut. Jeg har valgt å være åpen om sykdommen og behandlingen, men det har vært som å snakke om seg selv i tredje person. Men her om kvelden var jeg alene hjemme for første gang på lenge og tenkte det var en fin anledning å stelle mine sårt trengende brukne negler, men jeg var så sliten etter at minstemann var i seng at jeg sank nedi en stol og bare så på TVen som allerede stod på. Et drittprogram, men jeg var så trøtt at jeg ikke orket å bytte kanal en gang. Så fikk jeg en melding om en fest. En type veldig viktig fest for en veldig veldig viktig person i livet mitt. Denne festen så jeg nå at jeg umulig kan delta på fordi jeg kommer til å være i behandling på det tidspunktet. Og det var dråpen som vippet begeret mitt. Det slo meg som en kjempebølge. For første gang opplevde jeg at sykdommen hemmet meg, og for første gang lot jeg tårene renne. Jeg gråt høyt og lenge, det var umulig å holde inne. Jeg hadde ikke tenkt lenger frem og fikk det servert som en knyttneve i fleisen. Jeg ble så skuffa, og syns så utrolig synd på meg selv. -Sydenturer kan bestilles på nytt, treningssenteret står der enda, sex, matlyst (f#%$)… Og at jeg ikke får stå på ski i påsken driter jeg i. Men dette var det første denne drittsykdommen har tatt fra meg som jeg ikke får tilbake. Jeg tror det var sunt å kjenne på det. Å erkjenne at livet ikke er rettferdig for meg akkurat nå.
