Jeg hadde ikke vært hos gynekologen etter fødselen, og tenkte at jeg kom til å få høre det der jeg kom inn døra, 20 måneder etter fødselen istedet for 20 uker. Jeg så for meg strengt blikk, beskjed og skjema på knipeøvelser men alt så faktisk greit ut og jeg var ganske letta etterpå. En god uke etterpå kom det et brev, mens jeg åpnet det prøvde jeg å huske hva det var legen hadde sagt.. skulle jeg få svar på celleprøver uansett eller bare dersom noe var galt..? Celleprøver har jeg jo tatt mange ganger før, det er jo ganske standard når en er på kontroll.
Så åpner jeg brevet da, leser to linjer, sier «faen», og gir brevet til Ørjan. Jeg har celleforandringer. Jeg bes komme tilbake for utvidede prøver, før sommerferien.
Jeg er en person som lukker meg når jeg får noe alvorlig over meg. Tankene mine stopper opp og jeg må bruke tid på å summe meg. Så reagerer jeg med irritasjon og sinne, før jeg klarer å innrømme at jeg egentlig er bare redd.
Jeg har vært behandlet for kreft en gang før og den gangen tok jeg det ikke alvorlig før legen på radiumhospitalet satte seg ned på sengekanten, så på meg og sa; -Marna, du må forstå at du faktisk kan dø av dette dersom du ikke gjør som vi sier. Jeg hadde da begynt på en cellegift som bryter ned tumoren jeg hadde i buken, som hadde spredd seg fra livmoren etter Blæremola (svangerskap som bare består av morkake som vokser amok og kan spre seg i kroppen og lage tumorer og blødninger). Kort fortalt så var det viktig å være i ro når cellegiften begynte å bryte ned tumoren for om den bristet så ville det blø i buken og jeg kunne da faktisk blø ihjel om de ikke gikk raskt inn og stoppet det. Jeg skjønte ikke dette før senere. Jeg ville jo bare hjem! Det fikk jeg ikke lov til, selv om jeg lovde på tro og ære at Ørjan kunne kjøre meg skikkelig fort tilbake dersom jeg fikk blødning i buken. Ja, jeg var alt annet enn rasjonell.
Når jeg fikk dette brevet ble jeg derfor redd, det er kanskje forståelig nok, for mange minner kom tilbake. Jeg vet at celleforandringer er ganske vanlig og jeg ringte med en gang en jeg kjenner som nylig har blitt operert for det og ble ganske beroliget etter briefen men likevel så er de dagene før en kommer til legen lange. Jeg gikk i en blå stor skjorte her om dagen og eldstegutten sa ved to anledninger; «mamma, det ser ut som at du går i en sykehusskjorte», og da tenker jeg at tenk om det er et tegn, tenk om jeg nok en gang fjaser vekk alvoret og så viser det seg at det var alvorlig likevel. Tenk om, tenk om, det driver hodet til vannvidd.
Jeg hadde bestemt meg for å ikke si noe til mamma før jeg visste mer selv for å slippe å p-r-a-t-e om det, jeg orker ikke spørsmål når jeg ikke har noen svar. Jeg orker ikke andres bekymringer når jeg er bekymret selv. Men så er moren min desverre medium, og hun er alltid på telefonen med en gang noe er galt. Det er jævlig irriterende, og det nytter ikke å lyve til henne. Så når hun da ringer såklart, hele ti minutter før gynekologtimen min så blir jeg faktisk sint på henne og skjeller henne ut. Og HUN ber meg om unnskyldning, men så gjør det samme.
Jeg var, og er, redd. Og forbanna. MÅ jeg få dette? Jeg har unger å ta meg av, og en åtteåring som har angst for at moren skal dø. Hver gang jeg er syk så er det noe med magen, og han viker ikke siden min, lille soldaten.
Dette passer faktisk ganske dårlig nå. Kan det ikke bare forsvinne?
Men nå har jeg vært hos legen og gyn, tatt utvidede prøver og fått beskjed om at det antagelig blir operasjon uansett men også at dette nok går helt greit. Jeg feiret med å samtidig bestille min første mammografi, for skal det være noe mer nå så vil jeg gjerne vite det mens jeg er i gang. Og er det noe der så fjerner jeg puppene på flekken.
Dette var forresten på onsdag og den kvelden var i fint selskap, men vi dro hjem tidlig og åpnet en 20 år gammel rødvin på verandaen og satt oppe i sommernatta og nøt den. Eller, jeg ble ganske full, men det var helt greit det også. Dagen etter var jeg skikkelig hangover og Ørjan var så søt mot meg, spurte meg til og med om hva jeg ville ha til middag. Han som hater alle grønnsakene mine. Jeg gjorde det enkelt for han så det ble Fjordland. Hver sin smak!
