Ej he lagt en kabel! Utbrøt jeg i det jeg kom inn på kjøkkenet. Theodor, Ørjan og Dexter ser uforstående på meg, kabel? Ja! En kammar! Gi mej applaus! (applaus fra èn som skjønner hva jeg snakker om, en som lurer på hva jeg snakker om og sistemann applauderer helt villt bare fordi det er applaus på gang) –Hva er en kabel? Spør Theodor. –En drit! En øt! Bais! Mannskit.. (Theodor løper ut i gangen mot doen) -Ej he no skylt ned då! roper jeg etter han. Du kan`kje SJÅ den. Theodor kommer tilbake, med en skjøteledning. –Mamma, jeg trodde du mente en sånn jeg (latter) (så fortsatte morgenkaoset videre).
Jeg har altså vært på dritern i tre uker nå, jeg har bare ikke villet klage over det for jeg var alvorlig redd jeg hadde føkka til kroppen selv med å overlesse meg selv med jobb og løse tråder i livet. Man høster hva man sår ikke sant? Jeg er ikke typen som klager når jeg er syk, jeg venter til etterpå. Pappa gikk med sprukken blindtarm i flere dager i ungdommen, jeg har arvet noe av det der. Faktisk så ramset jeg opp alle problemene mine her innledningsvis i avsnittet men jeg slettet det for jeg tenkte herregud jente, ta deg sammen!
Jeg har vært syk som en mann med influensa i tre uker. Jeg har grått av selvmedlidenhet, og jeg gråter ellers bare når jeg ser fødsler på tv og sånt rørende skvip.
Men tre uker tvungen staycation har gjort underverker, jeg har jobbet fra sofaen og flittig brukt alle outsourcintjenester som fins; marked.no, vaskebudet.no (jeg elsker dere), tenåringer som er keen på noe godt fra butikken, snill ektemann (som nå trenger ferie) og elskede svigermor. Jeg har lest et lass med bøker, sovnet senest 21:30 hver kveld, sluttet å drikke kaffe, ikke rørt alkohol (midlertidig løsning) eller krydret mat og levd på banan, ris, knekkebrød, sa jeg banan? Jeg aner ikke hvor mye jeg har rast ned i vekt men det bekymrer jeg meg forøvrig ikke så mye og for christmas is coming..
-Nå skal jeg bare få bukt med kinken i ryggen, det tar på å være sofasliter!