På Facetime med Vigdis og Synne i dag tidlig fikk vi demonstrert turnskills og Vigdis var ikke snauere enn å vise at jammen klarte hun det hun også.
Da tenkte jeg at hm, klarer jeg det da? Det der ser jo ut som en nobrainer..
Litt senere sovnet Dexter på verandaen og da Ørjan la seg i sengen og begynte å se på en dokumentar så da så jeg mitt snitt..
Det er kanskje siste gangen Dexter får sove i ullvinterposen for nå rekker tærne hans nesten frem i enden. Men jeg holder på bebisen min så leeenge jeg kan!
Uten fare for å bli hverken oppdaget, mobbet, utledd eller saborert av noen i familien så rigget jeg meg ti i stua. Du vet de øyeblikkene en er 100% motivert? Dette er et sånt. Ett snev av tvil og dette er dømt til å gå til helvete, men jeg holdt hodet kaldt og tenkte på det som et rent objektivt eksperiment. Ville jeg klare det? Ville jeg ramle over tvn? Eller tippe bakover?
Jeg klarte det! Jeg strakk en tå vel og merke, men jeg klarte det!