Jeg kunne ikke finne setet mitt raskt nok da vi endelig fikk gå ombord i flyet etter å ha ventet i over en time etter opprinnelig boarding. Siste etappe hjem, etter en lang reise, og planen var klekkende klar; denne skulle jeg sove over fra ende til annen. Jeg skulle blåse opp nakkeputa, sette på musikk, lukke øynene og vips ville jeg være hjemme igjen.
Da jeg satte meg så jeg at jeg hadde fått plass akkurat ved et vindu, puh, flaks jeg har nakkepute tenkte jeg, for det er helt umulig å lene seg inntil et flyvindu og sove. Jeg lette frem alt jeg trengte mens jeg gledet meg til å gli inn i soveland, denne flyturen skulle gå så smuuuud!
Men en ulykke kommer sjelden alene, først oppdaget jeg at nakkeputa hadde hull og så at eneste musikken jeg kunne høre på å flymodus var Jonny Logan med «Hold me now»..
Don’t…
Don’t close your heart to how you feel…
Dream…
And don’t be afraid the dream’s not real…
Close your eyes,
pretend it’s just the two of us again…
Make believe this moment’s here to stay…
Jupp, nå kan jeg den utenat.
Hvor jeg har vært kommer jeg tilbake til, her er et lite hint; Solnedgang over Erbil, Nord Irak, 6 mil fra Mosul.