Ørjan og jeg har lik lønn og felles økonomi. Det betyr i praksis at den som bruker mest penger på husholdning sitter igjen med minst penger til seg selv. Vi tenkte at det ville være en smart måte å spare penger på, at det skal gjøre det lettere å unngå unødvendige spontankjøp men det har i praksis utløst en intern kamp. En priskamp, om hvem som skal betale. Eller, slippe å betale.
Vi møter stadige utfordringer når vi handler sammen, som på butikken, der er Ørjan en versting. Han er kjapp og sørger for å komme foran meg og barnevognen ved kassa for da må jo han legge varene på båndet. Det går liksom ikke and å diskutere den slags i en kassekø, så har han først klart å komme seg dit så vinner han. For han «tilbyr han seg» såklart å pakke varene og hva skjer da? Jo han kan da gå ut av køen og ned til varene og dermed må jeg som står stuck med vognen i køen betale.
Sleipt ikke sant?
Men jeg har noen triks på lager jeg også. Når vi fyller bensin så tilbyr jeg meg å fylle. Jeg setter meg så tilbake i bilen, med kortet i hånda (slik at han tror at jeg har betalt) og sier mens jeg tar på bilbelte; «jeg fylte full tank jeg, like greit det, ikke sant?» Så ser jeg lengtende inn mot bensinstasjonbutikken og foreslår spontant: «Ååå, skulle vi bare tatt en Grandis til middag i dag eller?»
-For Ørjan er dette som å høre englekor, for jeg er ikke den som foreslår Grandis. Jeg vet, at han vet, at her må han være rask på avtrekkeren før jeg ombestemmer meg. «Jeg kan løpe inn og kjøpe!» utbryter han som et barn som skal få godteri og spretter inn på bensinstasjonen.
Han rasker med seg Grandisen, går til kassa for å betale og så sier kassemannen: «-Ja, og så var det bensin på pumpe 3 ikke sant?».
