Archives for juni 2019

De siste dagene har vært en berg og dalbane og jeg har hilst på hver krok i følelsesregisteret. Akkurat nå vet jeg ikke helt hvilken dag det er engang, for jeg har måtte ta time for time og absolutt en ting av gangen. Men en ting er sikkert, jeg kommer til å huske hvert minutt av denne uka for resten av livet.

Det har vært inn og ut av radiumhospitalet, for prøver og undersøkelser. Gode nyheter og dårlige. I starten av uka satt jeg med forhåpninger og til dels forventninger om at prøvene skulle vise det vi antok, og at det ville være enkel prosedyre å nappe ut den helvetes livmoren gjennom navlen eller noe sånt. Jeg planla gravøl og å feire livet, for sånn er jeg skrudd sammen.

Så fikk jeg endelig «dommen» etter at alle prøveresultatene var samlet sammen, og konklusjonen var klar.

Først og fremst så er det ikke spredning i livmorhalskreften. Det var helt fantastisk å høre! Jeg skal altså ikke legge på røret i denne omgang og gjorde meg klar til å feire. 

-Men så kom behandlingen. Det viser seg at svulsten er større enn først antatt og derfor må jeg nå gjennom intensiv stråling og cellegift en god stund fremover. Og den beskjeden gav meg en skikkelig nedtur. 

Så nå prøver jeg egentlig bare å lande litt og fordøye alt dette. På den ene siden så er jeg så utrolig glad over å få vite at jeg faktisk kommer til å være frisk etterpå, men på den andre siden så er jeg kjemperedd for hva som venter meg den kommende tiden.

Jeg skal nok finne styrken til det, og jeg er heldig som har en fantastisk familie i ryggen, men jeg gruer meg skikkelig.

-Og så er jeg litt sur for at det ikke blir gravøl for livmoren, istedet blir det bokstavelig talt stekte egg.

Fuck cancer. 

 

 

Hjemme så prøver vi å ha noe å henge fingrene i om dagen for å få tiden til å gå, og prosjekt uterom er jo perfekt til det. Problemet er bare at vi ikke er enige, og jeg har blitt skikkelig bitch som ikke legger noe som helst imellom.

Ørjan klarer heller ikke tenke klart, for han går jo bare rundt og er dritredd for meg. Ikke fysisk redd for meg altså, men redd fordi jeg er syk. Han sa det, her en ettermiddag, da vi hadde nok en fight om hvor skapet skulle stå. Faen Marna, jeg er dritredd for deg, skjønner du ikke det?!? Så veltet han bålpannen og gikk.

Jeg fikk en reality check, og klarte å slippe frem noen tårer for meg selv. «Lette på trykket» kaller jeg det.

Så ryddet jeg opp bålpanna og fikk i samme slengen montert hengslene riktig. De skal stå inn fra siden slik at de ikke får flamme på seg. Så sovnet jeg på sofaen på verandaen, midt på lyse dagen.

Da jeg våknet så sa jeg unnskyld. For at jeg er så hard, men det er min måte å takle det på.

 

 

Tusen takk alle sammen for en enorm støtte, herregud de siste dagene har vært fylt med så mye kjærlighet at man blir helt matt. Frokost på døra, blomster og så utrolig mange fine meldinger.

Jeg prøver å gjøre litt vanlige ting, selv om dagene er så usigelig lange. Vanligvis vet jeg ikke hvor onsdag til mandag blir av, men akkurat nå så tar det så lang tid.. 

Jeg som ellers er ganske objektiv til ting er nå veldig humørsyk og kan bli dritforbanna på ting jeg ellers lar passere. Og så blir jeg helt tullete ustabil om jeg er sulten. Og i går så jeg to karer som gikk over veien med gitar og de spilte og sang mens de gikk, og jeg lot meg ikke begeistre som jeg ellers hadde gjort neida, jeg ble bare sint. Sint fordi de var så muntre. Jeg fins ikke sentimental om dagen, men da jeg (noe ufrivillig) gikk på zumba i går og vi strakk bittelitt på kroppen, DA kjente jeg plutselig tårene presse på. Wtf.  Og så sover jeg mer, jeg slokner på ettermiddagen uansett hvem som er der.   

Jeg tror det må være det at å få en slik beskjed og måtte gå gjennom ventetiden gjør det mer utmattende enn «forferdelig». 

Lillesøs ble med meg hjem fra Sunnmøre og har vært her hele uka, det har vært veldig godt. Hun er sånn som sier ting rett ut og det liker jeg. Vi har shoppa på nett, vært på skoleavslutning og bare vært sammen egentlig.  Og nå når hun dro hjem så skal jeg bruke helgen på å gjøre ting som får tiden til å gå skikkelig fort. Jeg har faktisk en liten plan.

Mandag er neste stopp på sjekklista, jeg hadde seriøst tenkt å dra på undersøkelsene alene men det sa Ørjan at var helt uaktuelt. Det er typisk meg, skal ikke be om hjelp eller støtte, nei nei. Må skjerpe meg der altså.  

Da jeg for seks år siden lå på Radiumhospitalet og fikk cellegift mot kreft, så delte jeg rom med en dame.

Jeg husker fremdeles godt hvordan rommet vårt så ut, lukten, lyden av helsesko og det at de faktisk hadde grandis i fryseren for å alltid ha noe å friste apetittfattige pasienter med.

Avdeling for gynekologisk kreft, 3 etasje. Damen jeg delte rom med var veldig stille og satt oftest og så ut vinduet, mens jeg var i full fornektelse for min egen kreft og tok den ikke alvorlig i det hele tatt. Jeg var mest forbanna fordi jeg måtte sove på sykehuset og ikke fikk dra hjem, fullstendig uinteressert i at jeg når som helst kunne få en bukblødning som kunne ta livet av meg på 15 minutter dersom jeg ikke umiddelbart ble åpnet opp på et operasjonsbord. 

En av dagene forsøkte jeg å prate med romvennen min og hun fortalte at hun hadde kreft i livmoren, «… men jeg har nok gått med det for lenge..» sa hun lavmælt, og vendte blikket tomt ut gjennom vinduet igjen.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hva sier man til noen som kan dø? 

At jeg selv satt der i min egen sykeseng med en livstruende sykdom streifet meg ikke i det hele tatt, og det tok lang tid før jeg innså nettopp det. At man faktisk kan dø. Sånn vips, så er det over.

I årene etter har jeg tenkt på denne kvinnen, lurt på hvordan det gikk med henne, om hun ble frisk og nå er sammen med familien sin igjen eller om det var som hun sa; for sent. At hun hadde gått med det for lenge. Jeg kjenner på tomheten hennes.

---

Det er kjempevanskelig å skrive dette. For da blir det liksom sant. Det er så mye enklere å pakke det vekk og slippe å forholde seg til vonde fakta mens i realiteten så gjør det det hele bare verre, for man blir så tung og mørk innvendig.

Jeg er i en emosjonell karusell og jeg klamrer meg fast til de bittesmå øyeblikkene der jeg lar meg rive med av begeistring over hva som helst, bare det får meg til å glemme et lite sekund hvilken beskjed jeg har fått. Beskjeden som gjør at all oppnådd begeistring bare ramler platt på bakken og etterlater meg der alene.. Med ingenting rundt meg. Bare meg og ..ingenting. En haug med følelser jeg ikke forstår, frykt, viljestyrke, tristhet og den aller verste; passivitet. Da blir jeg helt tom og bare sitter der, mens jeg ser ut vinduet..

-For nå er det jeg som er denne kvinnen.

Jeg har kreft. I livmoren.

Den jævla livmoren, den har ikke gitt meg annet enn trøbbel i alle år. Hælvetes dritt og det verste er at jeg hadde rett i at det var noe galt, jeg hadde bare aldri sett for meg å faktisk få det bekreftet. Det er en syk følelse det, og ordene «jeg visste det» ble ikke akkurat sagt med fornøyelse. 

Så nå gjenstår det å finne ut om jeg har gått med det for lenge eller ikke, for jeg skulle ha vært på kontroll etter konisering* nr 2 for nesten to år siden men det ble gjort først nå, og da ble jeg konisert for tredje gang og de fant svulst. Det gjør det vanskelig å la være å tenke at det kanskje har gått litt lang tid.

(*konisering =fjerning av deler av livmorhals som har celleforandringer)

«Går det bra med deg, Marna?» Spør venner og familie. Jada, sier jeg. «Ja går det egentlig det..?» spør de igjen for de kjenner meg og vet at jeg ikke er spesielt god på å ta hensyn til meg selv. Men hva skal jeg si da?

Det går bra akkurat nå, kan jeg si. Om en time sikkert ikke.

Så tilgi meg for en muligens kommende berg og dalbane. Jeg klarer ikke avslutte skikkelig her engang, nå skal jeg ta meg et glass vin. Fuck cancer.