Jeg hørte flere ganger ordet tatovering, uten at jeg hang meg spesielt opp i det, da jeg i forigårs var på PET-scan, som er siste opplegg før jeg begynner med behandling. Jeg trodde de mente en tusj som satt skikkelig bra på huden. Det var helt til jeg kom inn på scanningstua og jeg skjønte hva som skulle skje. «-Vent nå litt», sa jeg. «Mener du tatovering, TATOVERING? -Som i tatovering-som-ikke-går-bort..??»
Og jada, det var nettopp det som skulle skje. Jeg ble regelrett tatovert på flere steder. Bare en liten prikk da, men likevel.
Jeg har fra før en rar tatovering på armen min som jeg lenge har tenkt at jeg vil gjøre noe mer med og når man får kreft så skjer det jo mye rart i hodet og man begynner å selvrealisere seg selv mens man kan, og tanken på å endelig gjøre noe med tatoveringen min har absolutt slått meg. Så når jeg først lå der på PET-scan bordet, med en valium innabords, så spurte jeg de skjønne damene som tatoverte prikker på meg om «når dere først er i gang, har dere lyst å tegne litt på armen min?» -Det hadde faktisk blitt litt gøy..
De tatoverte prikkene er for å være 100% sikker på at strålingen treffer på akkurat samme sted hver eneste gang, slik at jeg slipper utlagt tarm og verre etterpå. Så jeg tar lett noen tatoveringer i bytte mot det!
PET-scan er radioaktiv væske som blir injisert i kroppen sammen med sukker, for da vil bl.a kreftceller virkelig lyse opp tydelig på bildene slik at de kan stille inn stråleprogrammet mitt på millimeteren. Noen har spurt om hvilken type kreft jeg har og det er livmorhalskreft.
Etter behandlingen var jeg radioaktiv i 12 timer, noe det ble vitset mye om hjemme og ja, jeg sjekket tisset mitt et helt døgn etterpå om det hadde neonfarge. Det hadde det ikke og var skuffende tradisjonelt gult.
Men jeg har 7 ferske tatoveringer!
