Archives for august 2019

Wow.. Nå har det alt gått over en uke siden jeg avsluttet behandlingen på Radiumhospitalet. Det har skjedd lite, samtidig så har det skjedd mye. Jeg har hatt en pause fra sosiale medier og bare tatt det med ro, hatt fokus på ungene og fått tenkt MYE på fremtiden. Det er alltid lettere å tenke fremover enn bakover, for meg ihvertfall. Akkurat nå blir jeg fysisk kvalm bare jeg tenker på hvordan jeg hadde det for halvannen uke siden og jeg orker knapt å se på de få bildene jeg tok. Og enda så er kroppen og hjernen fremdeles sliten og har en lang vei å gå.

Jeg fikk spørsmålet om «hvordan skal du feire?» når behandlingen var i mål. Ja si det, hvordan feirer man egentlig det? Jeg hadde ikke behov for å feire noe som helst, jeg ville bare ligge på et stille rom uten å snakke med noen. Men ungene hadde nok behov for en markering, så to dager etter så skulle vi feire med at jeg lagde middagen (ferdigkjøpt fiskegrateng) og ferdigkjøpt sjokoladekake fra Rema1000. 

I det jeg satte maten på bordet, etter forholdene fornøyd over egen innsats, så fikk systemet mitt nok og familien måtte feire uten meg, mens jeg lå og sov på tvstua med lukket dør. 

Så feiringen kan vente litt for min del. Jeg er bare takknemlig for hver dag jeg kjenner at jeg er litt klarere og litt mer tilstede. I går kunne jeg faktisk høre på musikk igjen, til ungenes store glede!

Tårene satt løst i dag, da jeg fikk den siste behandlingen for livmorhalskreft. Jeg grein overalt der jeg gikk; i heisen, på venterommet før blodprøve, til portøren som trillet meg inn, til de fantastiske legene og sykepleierene på stråleavdelingen, til intensivsykepleierene på oppvåkningen og til sykepleieren som gav meg vafler etter vel endt behandling ❤️

Om det er gledestårer, tapperhetstårer eller sliten-tårer, aner ikke, men fy flate følelsen over å være i MÅL.. den er ubetalelig.

Selve friskmeldingen må jeg vente noen måneder på å få, men det spiller ingen rolle akkurat nå. Nå kryper jeg under dyna en stund og skal skynde meg sakte med å komme meg på beina igjen.

Så da har enda et par sofadager gått unna, en skulle ikke tro at tiden går fort når eneste variablene i hverdagen er sofaen i stua, sofaen i tvstua eller sofaen i annekset. Stråling nr 2 gikk veldig greit, innenfor omfanget ihvertfall. Jeg var jo så nervøs, men så fikk de rett i at første gangen alltid er den verste, for da har man så mange tanker og frykter å bære på i tillegg. Denne gangen fikk jeg mindre «sedasjon», så jeg var klarere etterpå, syns jeg selv ihvertfall. Det var mer jobb med å ikke få fnatt over at beina ikke virker etterpå og det føltes som en evighet før de kom i gang igjen etter spinalbedøvelsen. 

Det virker som at familien også tok det lettere denne gangen, humoren var ihvertfall tilbake.

Tiden etter stråling er helt ubeskrivelig. Man blir altså så slått ut, en dundrende hodepine døgnet rundt og jeg tåler ikke lyder eller styr.  Jeg bare sover eller «er» i heimen, uten å være til spesielt nytte. Det er egentlig veldig bra at alt dette havnet i sommerferien, når Ørjan kan være hjemme og barna har fri. Og nå når det er skolestart så er heldigvis svigermor her og hjelper til også, men litt kaos får vi bare belage oss på. 

Her fra gårsdagens trim. Ryggen blir jo ikke god av å ligge så mye så da de andre skulle på Skeidar en tur så gikk jeg dit mens de tok bilen, og når jeg kom frem så var de omtrent klare til å dra hjem. Så slapp jeg butikkbråk og folk og sånt. Faktisk så sleit jeg med å gå langs veien, for lydene av biler som kjørte på regnvåt vei skar seg inn i ørene og hodet. Skulle hatt på øretelefoner med soudblock, det hadde vært deilig.

-Men jeg kom meg frem, fikk meg ei litta pause og rakk akkurat å finne meg nye spisestuestoler på salg før vi dro hjem. De kommer om to uker.

Akkurat nå har jeg kommet til det punktet at jeg blir fysisk kvalm bare jeg ser en medisinpose og jeg gruer meg skikkelig til i morgen tidlig når jeg skal ha megastråling nr 2. Men det må til, så jeg bruker kvelden på å forberede meg mentalt. Det er som at når jeg skriver så handler det ikke om «meg» lenger, og jeg får det litt på avstand, så takk for at du leser.

-Klyxen er akkurat overstått og jeg kunne konkludere med at det faktisk er til forveksling likt pressrier. Ser du? Masse godt lesestoff her.

Nå sitter jeg her med en kopp sove-te, og prøver å finne roen. Nå er første store stråling ferdig og nå vet jeg hva som skal skje i morgen. Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om det, først og fremst så møter jeg verdens vennligste team av mennesker som tar skikkelig godt vare på meg, og det er jo en bra ting. Tirsdagens behandling gikk jo egentlig veldig bra, men det er så omfattende. Spinalbedøvelse, sove-ikke sove-sove igjen, bli flyttet på opp og ned etasjer, oppvåkning og jobbe med å ikke få panikk fordi beina ikke virker, ikke hodet heller og følelsen av at jeg har fått en massiv knytteneve mentalt. Jeg hater å være bedøvd, det er liksom gøy i fem minutter men så vil jeg gjerne hoppe av det toget. Men her er motivasjonsregnskapet; etter i morgen så er jeg halvferdig med de store strålingene. Og det er faktisk fantastisk!

I dag har jeg faktisk hatt overskudd og ordnet negler, tatt selvbruning og ansiktsmaske og stelt meg litt da. Det gjør faktisk underverker for kropp og sjel. Men så kom kvelden og jeg måtte dra opp medisinposen og klyxflaska og da følte jeg meg ikke så fresh lenger. Tenkte dusje èn gang til før jeg reiser.

Wish me luck ♡

Jeg gremmes bare med tanken på å få en ny kur med cellegift. Man blir så maktesløs. Slått ut. «Snakkes på søndag kids», bortsett fra at man ikke skal noen steder. Bare være tilstede, uten å gjøre noe. Ofte bare se ut i luften og ikke orke syns synd på seg selv engang, heller observere seg selv akseptere omstendighetene, fordi man må og ikke har noe annet valg. 

Cellegift byr på bivirkninger, mange man bare må finne seg i, mens andre er mer alvorlige. Det er umulig å forutse hvilke bivirkninger man får og vesken min er full av medisiner «tilfelle» ditt og datt. Så skjedde det meg, en bivirkning som ikke er til å spøke med. Jeg fikk tinnitus. Piping og susing i øret. Legene holdt det under oppsikt først, men så ble det så ille og i tillegg hadde jeg noen lave verdier på blodprøvene mine at nå ble jeg faktisk tatt av cellegift programmet. Så da slipper jeg altså siste uken med cellegift og har «bare» daglig stråling, frem til jeg begynner med de store indre strålingene fra neste uke.

Så rart. I går, onsdag altså, var egentlig kurdag og så skulle jeg plutselig ikke det likevel. Jeg ventet litt før jeg klarte å kjenne lettelsen, tilfelle de skulle ringe og si at de ombestemte seg. På en måte så føles det som en gave å få disse dagene her uten zombie-dosen, men på den andre siden så er jeg jo også bekymret for at jeg har fått permanent tinnintus (piping i ørene). Det får tiden vise, mer cellegift hadde ihvertfall forverret det, det er sikkert.

Vi tok med ungene på stråling og dro ut for å spise etterpå, en liten minifeiring, siden jeg følte meg bedre enn på lenge. Bare jeg ikke pusher strikken nå da, det må jeg være forsiktig med. Jo mer jeg strekker meg, jo verre blir det å komme seg etter behandling.

Fikk forresten anbefalt å skaffe meg hushjelp det neste halvåret, ingen dum ide..!

/Kjole fra Zara/