Archives for september 2019

En av de første tankene mine da jeg fikk beskjeden om at jeg hadde livmorhalskreft var at jeg ikke skulle få leve og se barna mine vokse opp. Jeg ble redd. Så ble jeg rasende på meg selv for at jeg ikke hadde vært og sjekket meg slik jeg skulle, og det er den tanken som har nærmest forfulgt meg i behandlingen jeg har gjennomgått i sommer. Hvorfor lot jeg det gå så lang tid før jeg tok den prøven? Den skulle jeg ta etter fire måneder, men det gikk nesten to år. Hvorfor? Jeg har ikke noe svar, tiden bare gikk. Jeg utsatte det, hadde ikke tid, glemte det..

-Dermed ble jeg et av de tilfellene der celleforandringer rakk å utvikle seg til livmorhalskreft.

 

 

Et av spørsmålene jeg ofte får er hvorfor jeg er så åpen om sykdommen. Svaret er at jeg hadde ingen grunn til å ikke være åpen om den. Celleforandringer og livmorhalskreft er fremdeles tabu, desto større grunn til å snakke om det. Nesten daglig får jeg meldinger fra kvinner som forteller at nå har de endelig vært og tatt livmorhalsprøven (celleprøve) som har vært utsatt så lenge, eller «i dag bestilte jeg time», eller «takk for at du fikk meg til å bestille time til celleprøve, «det viste seg at jeg hadde forandringer men nå har jeg fått time til konisering».

-Og da blir jeg så utrolig glad! 

Celleforandringer trenger ikke være farlig, men det er viktig å holde under kontroll. Det er derfor viktig å jevnlig sjekke seg. Noen har faste rutiner, f.eks å ta prøve hver vår, «vårrengjøringen». Eller til bursdagen sin, eller venninnegjenger som har det som årlig challenge. Det er bedre å vite hvordan det står til enn å gå rundt og ha det hengende over skulderen.

 

TIPS:

• Et triks jeg lærte av gynekologen min er å hoste når hun tok livmorhalsprøven. 1-2-3 host, og vips så var prøven tatt og jeg kjente ingenting og da lo jeg. (prøven gjør heller ikke vondt, men hjernen min leter jo alltid etter feil)
• Om du ikke vil ta prøven hos fastlegen din så spør om å få henvisning til en gynekolog
• Legen eller gynekologen ser på vaginaen din rent faglig. Tenk på din egen jobb, om du f.eks jobber med skjemaer så blir du ganske vant til de etterhvert og slutter å begeistre deg ganske kjapt. Du fyller likevel ut det skjemaet slik du skal. Takk, neste!

FACTS:

• Celleprøve/Livmorhalsprøve forebygger livmorhalskreft og er en av de viktigste testene vi kvinner tar, hele livet.
• Kvinner over 55 år er skikkelig dårlige til å sjekke seg. Er du over 55 år? Du skal likevel ta livmorhalsprøve med jevne mellomrom, også om du ikke er seksuelt aktiv, ikke har livmorhals lenger* eller bare ikke har lyst (til å ta prøven).   *Her finner jeg varierende svar, det kan være individuelt utifra hva som «står igjen» så spør legen din.

 

Jeg har nå fullført en runde med kreftbehandling, og nå venter vi på å få svar på om behandlingen hjalp. Det er enda to måneder til jeg kan få svar på om svulsten er borte. Etter det har jeg fem jævla år foran meg med kontroller før jeg evt blir friskmeldt (unnskyld språket).

-Ikke gjør som meg. Ikke utsett livmorhalsprøven. Ikke risiker dine barns behov for å ha deg som mamma. Ikke tenk at du ikke er i fare. Alle er det. 

Sjekk deg ♥︎

 

Det er ikke så lett å se tilbake på tiden i sommer, det knyter seg fysisk i magen når jeg blar tilbake for å finne bildene fra fotoshooten som jeg av en eller annen merkelig grunn klarte å grave fram energi til å gjennomføre, midt i kreftbehandlingen.

Dette her er det egoet mitt, og absolutt ikke noe annet, som har æren for. Fytti katta. Men hvordan kunne jeg si nei til å være på coveret av septemberutgaven av KK? Selveste #sjekkdeg måneden!

Vi valgte dag for foto med omhu, siste dagen før ny kur. Den dagen der jeg var i best form mulig. Jeg var innom sykehuset dagen før og møtte legen min, og prøvde å smiske meg til å få lov til å ta en ekstra «booster medisin» (som jeg kun får ta de første dagene etter cellegift). Jeg kunne se på han at han hadde lyst å si ja, men det ble et nei. For kortison skal man ikke kødde med. Tar man for mye så slutter kroppen å produsere eget, og da må man på avvenning. 

Jeg stilte uansett på fotoshoot, med en veldig god venninne på styling (som i tillegg er sykepleier) og et så enkelt team som mulig. Mens jeg ble sminket så var jeg så stille jeg kunne, sparte energien til selv shooten. Jeg var 2000% bestemt på at dette skulle jeg gjøre, dette var verdt en smell.

Her er noen bilder fra fitting hjemme hos Jens som gjorde hår og makeup. Kjolen er Hanne sin egen, den er ti år gammel! 

Hanne stylet alle idoldeltagerene i fjor, hun er så sinnsykt flink. Noen ganger så går hun gjennom skapet mitt og setter sammen ting som passer på hengere, altså plagg som jeg aldri hadde tenkt på at passer sammen.  Og det i mitt eget klesskap! Hanne har dessuten vært en søppeldunk for meg under sykdomsforløpet, for hun er sykepleier og kan å ta imot uten å skakke på hodet og ikke vite hva hun skal si. Statistisk sett vil de fleste iløpet av livet få en eller annen drittsykdom, sørg for å få deg en sykepleierbestevenn før det, det er gull verdt ♡  (NB da må du også være god venn tilbake ellers så er det ikke lov)

Sjekk ut Hanne Cathrine Moe HER★

Jens Wiker gjorde hår og makeup, og Astrid Waller foto. For et dream team ♥︎

Dette var vel det siste jeg gjorde tror jeg, det ser kanskje eksotisk ut men på andre siden av elva så vi rotter hoppe mellom steinene. Men om jeg skal være helt ærlig så kunne jeg ikke brydd meg mindre. Rotter.. hva så. Bare jeg ikke fikk en sprøytespiss i ryggen da hadde jeg blitt bra forbanna. Det ble et j.. bra bilde! Og for en som svever mellom liv og død, jepps, da tar jeg sjansen.

Bildene og intervjuet kan leses på kk.no 

Etter shoot spanderte KK taxi på meg helt hjem til Ski. Jeg sov så og si hele veien, sjåføren må ha trodd jeg var drita midt på dagen.. For det er slik i den behandlingen jeg har vært gjennom, og fremdeles kommer meg fra; at når jeg gjør ting jeg liker så merker jeg ikke at jeg blir sliten. Men etterpå, om jeg har dratt den for langt, så straffer kroppen meg.  Jeg tror jeg sov i to dager etter dette, mellom behandlingene på sykehuset. Og det var SÅ verdt det! Forfengelige meg elsket hvert sekund ♡

Så ble jeg borte noen dager igjen, immunforsvaret møtte veggen nå et par uker etter behandlingsslutt og jeg gikk meg på en smell da jeg prøvde å ignorere og overkjøre det. Fakk assa. Jeg visste jo at jeg ville få spesielt lavt immunforsvar denne perioden, men da tenkte jeg at det betydde at jeg ved å unngå å klemme på mennesker med influensa og den slags og så ville det passere uten noen problem. Forkjølelse fikk jeg uansett, men jeg hadde ikke regnet med kviseutbrudd av den betente sorten, infeksjoner både her og der, og en kropp som sa fuck you jeg skal bare ligge her, ikke prøv deg engang.

Så nå har det vært dag for dag, med fokus på helse, ren mat, mye vann, vitaminer og god hudpleie, og nå TROR jeg at det begynner å bli en slags balanse igjen. Skummelt å påstå, skikkelig typisk at da er det plutselig utfor igjen.

Jeg har lyst å kjøre en spørsmålsrunde, men jeg tør ikke love å svare på alt. Jeg har mistet litt tråden på hva jeg skal skrive om, for å være helt ærlig. Jeg syns det er vanskelig å skille på hva som er «sytete» og hva som er «interessant». Det er mye å ta fra ihvertfall, så en spørsmålsrunde vil jo gi meg en indikasjon på hva som.. ja, hva du lurer på. Og så kan jeg fylle på med det jeg selv ikke visste at jeg ikke visste, jeg vet bare ikke i hvilken ende jeg skal begynne ♡ 

Her skal jeg ihvertfall avslutte med et DIGERT TUSEN TAKK til alle fine meldinger som tikker inn daglig. Det er så mye kjærleik og omsorg. Her er en jeg vil dele, fra @Tusentankeriord:

 

Hvis du holder rundt

meg i en klem,

så kan det hende jeg bryter sammen i armene dine.

Bare fordi det at noen plukket meg opp nå

var akkurat det jeg trengte.