Personlig er jeg vel typen som foretrekker å vende fokuset mot andre og unngå å kjenne på meg selv, uansett hvordan jeg har det. Sånn er jeg. Men så kommer de stundene der jeg blir tvunget til å ta en titt da, og det har blitt en del av de i det siste.
Etter omstendighetene så er det vel ikke noen overraskelse at jeg ikke har det sånn knallbra. Det hadde jo vært rart om jeg surfet gjennom en kreftbehandling uten noen problemer, det hadde vel heller vært et tegn på at jeg manglet en skrue eller to. Men fra å være i et emosjonelt kaos og overlevelsesmodus under behandling så begynner jeg nå så smått å få litt mer perspektiv på ting.
Jeg trodde virkelig at når jeg var ferdig med behandling så kunne jeg legge lokk på det og gå videre i livet. Men sånn er det ikke. Ettervirkningene holder meg tilbake og tvinger meg til å kjenne etter, og den følelsen som veier tyngst er at jeg er bitter og vemodig. Ting som normalt får meg til å tippe over av begeistring er plutselig poengløse og jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg er tom.
Kanskje er det det at jeg ikke klarer å holde fokus med min digge «chemobrain». Èn ting om gangen er ikke akkurat min stil. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått i kjelleren for så å bli stående der og ikke huske hva det var jeg skulle hente. Eller kanskje er det det at jeg ikke lenger kan få barn, selv om jeg ikke hadde noen planer. Eller kanskje er det det at jeg har sett døden i hvitøyet. Fått en slags støkk med hva som er meningen med livet.
Så fra å være i det emosjonelle kaoset som var, så er jeg nå i en slags sorteringsperiode. Jeg er gladere når jeg er glad, og mer.. jeg velger å kalle det «ærlig med meg selv når jeg ikke er glad» (les: bitter og vemodig).
Jeg må vel bare gjennom det, og om jeg skal se det positive i det så har jeg ikke merket et snev av vinterblues!
Ett spadetak om gangen sies det, ja jeg spader i vei.
#skriveterapi
