Slik så livet ut for ett år siden. Fy faen det har gått et helt år siden kreftbehandlingen sugde livskiten ut av meg. Et helt år!
Det er vanskelig å se på bildene nå uten å kjenne bitterheten sprenge i brystet, men, det igjen forteller meg at jeg begynner å få det litt på avstand. Og det er en stor seier i seg selv.
Det er litt vanskelig å skrive dette, for jeg slites mellom hvem jeg vil være, hvordan jeg vil fortelle.
Versjon 1 er en endeløs lang og dyster klagesang om hvor langt nede jeg har vært, om hvor tungt det er å ha fatigue og ikke kunne gjøre en brøkdel av det man vil, sviktende hukommelse og det å føle seg utilstrekkelig som mamma. Det blir feil fordi det definerer ikke meg akkurat i dag, men har preget meg hele det siste året.
Versjon 2 er mer girlpower, fuck you cancer i kicked your ass og nå er jeg endelig på beina igjen. Men det utelater alvoret som faktisk er ganske essensielt og tegner mer et bilde av hvordan jeg har det akkurat i dag.
Etter kreft er kroppen som ei utslitt vaskefille og alt må bygges opp igjen. Det tar tid. Den tiden er en utfordring for det er så omfattende og da kryper man gjerne ned i et mørkt hull. Oh yes I did.
Jeg ble litt paff når det gikk opp for meg at det nå er ett år siden jeg var ferdig med behandling. Jeg har jobbet mye med meg selv i det siste og kommet meg så langt. Jeg kjenner smilet når øynene igjen, og så fikk jeg plutselig disse milepælene slengt i trynet. Minner jeg ikke var helt klar for å møte.
Men jeg skal gjøre det og samtidig holde meg oppe fra det mørke hullet for ned dit orker jeg ikke gå flere ganger. Jeg trives ikke med å være deprimert. Tunge tanker avler flere tunge tanker. Sånn er det bare. Og jeg har manuelt klart å skru av den bryteren.
Jeg vant! Det er fokuset mitt nå. Jeg vant for helvete.
