Først og fremst, tusen millioner takk for så mange fine meldinger, blomster og hilsener.
Jeg fordøyer beskjeden fremdeles og vingler mellom å oppriktig grue meg til behandlingen, tenke at dette skal jeg fikse og å dytte hele greia vekk fra meg og bare gjøre helt andre ting. Sistnevnte er forsåvidt det aller beste, spør du meg.
Kvelden før jeg fikk beskjeden om kreftbehandlingen som venter meg så satt vi uvitende hjemme og var ganske uenige om hvordan pergolaen (jeg) planla skulle se ut på verandaen. Jeg hadde klare meninger og det endte med at Ørjan sa at han ikke gadd å bygge den for meg likevel, fordi jeg var så vanskelig og han hadde mer en nok med annekset han skal bygge i sommer.
Greit! Freste jeg. -Jeg kan leie inn noen andre for å bygge jeg! Sa jeg med nesa i været og han så faktisk ganske lettet ut for å kunne stryke det av lista.
Samma det, tenkte jeg. Jeg visste akkurat hvordan jeg ville ha den og slik skulle det bli, på en eller annen måte.
-Så kom d-dagen der vi snakket med legen, Ørjan var såklart med meg og etterpå så var vi nesten i sjokk over kontrabeskjeden vi nettop hadde fått. Vi gikk ut av det legekontoret uten å si noe, gikk bortover gangen og i det vi tok første skrittet ned trappen så brast det ut av Ørjan;
-Ja da blir det pergola på deg da..
Og så lo vi litt. Og jeg klarte å trekke litt på smilebåndet før jeg begynte å gråte igjen.
-Og nå, to dager etterpå så står den der, nesten ferdig! Den blir kjempefin! 🤗❤️
PS Mamma og Morten har hjelp til assa, for en gjeng! Tusen takk!
Kjære deg!
Føler så med deg i denne perioden. Ble selv diagnostisert med livmorhalskreft i 2014, i en alder av 22. Ble en tøff cellegiftbehandling før dem kunne fjerne livmor og alt rundt.
Du har jo vært gjennom en runde med dette tidligere, men man føler seg vel aldri «rustet» for en sånn beskjed.. Det er så mange oppturer og nedturer. Det kan jo bare skille minutter fra man er høyt oppe til man er langt nede!
Ønsker deg alt vel. Dette fikser du! Jeg klarte det, så da klarer hverfall du det!