Klokka halv seks på morgenen og Dexter er klar for å kaste ball, herlig. Hadde Ørjan vært hjemme hadde jeg brukt dårlig-samvittighets-kortet og fått sove lenger.
Jeg løser alene-mamma dagene med å være fleksibel i hodet. Orden i huset er det første jeg dropper så det går bra, men det er slettes ikke alt som går på skinner, spesielt ikke når jeg har en ettåring som plutselig bare vil være på armen?
Her bæsjer vi faktisk, sammen. Et sjeldent øyeblikk utenom det vanlige, og det er viktig å ta vare på de gode minnene.
Vi spiser frokost sammen, bokstavelig talt. Den skjeen fikk han beholde og jeg tok en ny. Jeg vet det er mitt eget barn men jeg fikser ikke snørr på min skje.
Om jeg er rask nå, så merker han ikke hva jeg driver med. Sånn ja, spis litt på den du, iiikke legg merke til hva mamma holder på meeeed…!
Jeg vet ikke helt hva som er verst, at han tygger på sminkekostene sine som sikkert burde ha vært vasket først eller det at sminkekostene nå ihvertfall trenger seg en vask. Jeg får ta å vaske begge to tenker jeg, for sikkerhets skyld. Jeg får nøye meg med en q-tips.
Endelig gikk han ned for telling, nå har jeg kanskje 30 minutter på meg på å ta meg en dusj, skifte, og rydde opp her før neste shift begynner. Har jeg skikkelig flaks nå så våkner andremann nå og vil ha frokost og klær. I mitt stille sinn takker jeg høyere makter og tilfeldighetene (for sikkerhets skyld) for at jeg har en mann, en housewife, en pappa til barna mine som kommer hjem i morgen. 