Vi har skikkelig godt av å se oss selv på tv om dagen, snakk om å få se seg selv. Dette er sikkert drømmesituasjonen for mange som skulle ønske at partneren fikk se seg selv  i «aksjon» men fakta er at titt og ofte er det lurt å ta en titt på seg selv også.

Vi hadde et helvetes tøft år i fjor og vi var slettes ikke sikre på at vi skulle klare oss gjennom det sammen, men jammen stod vi i det og det er vi så inderlig glade for nå. Vi gav ikke opp, og nå sitter vi litt flaue og ser på oss selv da. Sammen heldigvis. Det er som at hver kneik vi kommer oss gjennom knytter oss sterkere sammen ♡

Pappas nye pus leker med barnebarna i stua, hun er nyskjerrig, kosete og helt i hundre. Hun sitter midt i en ungeflokk andre hadde ønsket seg laaangt vekk fra, og storkoser seg.  Så kommer gamlekatten inn døra, prøver å komme seg ubemerket forbi de «hersens ungene», men lillepus spotter han på flekken, og hopper på han. Han gremmes over denne freidige frøkna, hun tar seg alt for mye til rette mener han, mens han snor seg unna og rømmer opp på loftet for å få fred. Lillepus er alt tilbake i leken med ungene.

Det er bare èn ting hun er redd for, og det er å gå ut. For noen uker siden ble hun nemlig funnet nesten død ved en skogsvei. Iskald og vått, tryglende etter hjelp. Det var bare flaks at tante så henne, hun måtte kjøre med katten i fanget, èn hånd på rattet og måtte holde unna en ivrig hundehvalp unna med den andre så hun svingte innom gården til pappa og bonus for å høre om ikke de kunne ta seg av den inntil de fant ut hva de skulle gjøre med den.

Pusen brukte lang tid på å komme seg og mens pappa raste over at noen kan dumpe en kattunge på den måten, søkte han likevel etter en eventuell eier i avisannonsene. Rettferdig skal man være, men nå håper de ikke lenger på å finne en eier, nå har de trykket «Kaja» til hjertene sine og hun har flyttet inn. Hun sover i halsgropen til pappa hver eneste natt og de tilgir henne uansett hvor mange potteplanter hun velter ned fra vinduskarmen. Tenk så heldig hun er, tenk så heldige de er, og jammen så tror jeg hun også vet hvor heldig hun er også ♡

Pappa har bygget en kjempefin gapahuk oppi skogen her, en helt perfekt gåtur for å grille pløser. Vi gikk opp sammen med tantebarn og venninnen min Hilde, og vi tenkte få fyr på bålet selv om det var ganske vått. Ørjan drev på først og ville fyre på oppå to planker med mellomrom, mellom to steiner, for å få luft, som han sa, og jeg bare «herregud, det e no kje nødvendig, he`kje du tent på bål før?? –Så tok jeg over, og sendte Ørjan for å finne mer tørr ved og papir på verkstedet til pappa.

Jeg fikk på ingen som helst måte fyr, og etter en stund så sa Hilde litt forsiktig; –Kanskje vi skal prøve Ørjans teknikk likevel..? Jeg, brutalt(/ironisk): Hæ? Mener du HAN hadde rett?? Hun trengte ikke svare, det store gliset hennes sa alt, og på to minutter hadde hun ommøblert bålet og det brant som bare det.

Æsj.

Så kom Ørjan valsende og fikk se det flotte bålet, flere GLIS ble utvekslet, dobbeltæsj. Og så kom pappa for å hilse på (les: sjekke om ungdommene trengte hjelp til å få fyr på bålet), men da var de greie og sladret ikke på minstejentas arrogante manko på kunnskap.

Pølser ble det, og vi satt under et kjempefint tak. Her skal vi på telttur i sommer!