Langt hår er ikke så mye jobb, men det krever at jeg tar hensyn. Jeg har mye, men tynt hår som jeg utsetter for striping, føning og krølling og da MÅ jeg å ta vare på det om jeg skal beholde det langt. Noe jeg bruker etter hver hårvask er hårolje, det har jeg gjort i mange år for den holder tuppene mine fine og myke og beskytter mot uttørking fra andre stylingprodukter.

Jeg husker da jeg gikk på ungdomsskolen og hårolje kom på markedet og ingen av jentene helt visste hvordan den skulle brukes. Det var mange ganger jeg gikk rundt med oljete hår etter å ha tatt i aaaalt for mye produkt. Tenk hadde jeg giddet å lese bakpå flasken..  Oppskriften er jo veldig enkel; 1-2 pump i hånden og påføres hårtuppene (spre produktet i hånden først). Jeg tar det alltid i nyvasket hår og venter med å gre håret til etterpå for da glir børsten gjennom håret og det sliter mindre.

May Beauty sin Moroccan Miracle Hair Serum er en hårolje som gjør håret mykt, pleier, beskytter og gir glans. Den passer til alle hårtyper, temmer kranglete buster, lindrer ihjelbleika lengder og gjør håret lett å gre (tips til småfrøkner som ikke liker å gre ut floker).

I helgen når jeg var på tur så hadde jeg med hårserumet og da fungerte det også som bodylotion og håndkrem, lukter gooodt!

 

Nå kan du også teste hårserumet, jeg har fått lov til å gi dere 30% avslag for en begrenset periode . Bruk koden marnaserum eller kjøp ved å trykke på linken HER

 

 

Hehe sånn ser forsiden ut på Seher.no akkurat nå, tenk at jeg en dag skulle bli omtalt som ★stjerne★, det er litt vittig når jeg bare var der i fire dagen men for all del, jeg tar imot! Nå gleder jeg meg veldig til finalen i kveld, den skal vi se på Finalefesten sammen med alle deltagerene.

Jeg håper bare at vi faktisk får se alt som blir vist på tv, og ikke bare klipp, for selv om jeg vet hvem vinneren er så har jeg styrt unna alt om hva og hvordan for det er jo å ødelegge underholdningen, og den vil jeg ha med meg!

Etter at oppdraget var ferdig ved midnatt i går hadde vi jetlag følelse i kroppen, men jeg hadde ingen planer om å legge meg til å sove før jeg hadde fått noe valuta for den enorme suiten vi bodde på, med gjennomsiktig peis mellom stue og soverom, og vindu derfra rett inn til badstuen. Altså, hvor ofte får en oppleve det? -Når jobb innebærer å reise fra hjem og barn i et helt døgn så er det ikke lenger bare jobb, det er husmorferie!

Steintøtt men sta som et esel spratt jeg champagnekorken etter jobb og tappet i boblebadet, ikke faen om denne anledningen skulle få gå fra meg.

Yeah, metime.

-Det varte i ca 15 minutter før Ørjan kom inn på badstuen og spurte om ikke det var greit å gi seg nå for for vi skulle stå opp om fem timer for å rekke flyet hjem. Jodajoda, skvatt jeg til, der jeg satt og SOV.

 

Akkurat nå sitter vi på flyet, på vei hjem. Herregud for et døgn, vi dro hjemmefra kl 06 i går og reiste til Haugesund for å være konferansier på Gullsild prisutdelingen. Det gikk slag i slag med radio, lokal-tv, vi filming av vignetter (til innslag på scenen, fem på gata og goodiebag challenge i lokalbutikkene), lydprøver og før vi visste ordet av det så var showet i gang! 

Vi rakk til og med en titt innom Festiviteten, scenen Ørjan skal ha show på 7 april, nå spilles det Peter Pan der. Jeg klarte nesten å lure meg til en tur i flyselen som Peter Pan bruker under show.. det hadde vært gøy å prøve altså.

Det kommer bilder fra kvelden litt senere i kveld, nå skal jeg sove på skulderen til Ørjan på turen hjem.

Dette er en usedvanlig sjelden situasjon. I dag er er så full av PMS at jeg får ikke lov av Ørjan å blogge, antagelig til alles beste. Jeg må bare beklage til de som har krysset min vei i dag, please ikke ta det personlig, jeg skjønner ikke hva som går av meg.

Uhm, hvorfor jeg skriver her, nå, når jeg sier at jeg har fått bloggeforbud? Jo jeg er nedi en flaske vin, noe som ellers ihvertfall gir bloggeforbud, men som i dette tilfellet mot formodning gav formildende omstendigheter. Det sier litt. Men jeg kan fortelle at den som vinner farmen er.. haha tulla!

Snakkes i morgen!

Her kommer noe jeg har skrevet på ganske lenge, uten å føle at jeg har fått det helt til, uten å klage. Det som kommer nå er ment som en erkjennelse, til advarsel for mine medsøstre, og en forklaring på det jeg har opplevd som en vond vinter.

I høst fikk jeg flere advarsler både fra familie og venner om at jeg måtte ta det med ro så jeg ikke gikk meg på en smell. Jeg høre på de, men jeg hørte ikke likevel.  Jada jada, sa jeg. Jeg skal snart ta det litt med ro, alt blir så mye bedre bare jeg får gjort sånn og sånn, og det, og det..

Med skylapper på travet jeg videre, jeg er jo supermarna! Jeg er mamma, karrierekvinne, kone, husmor, alt på en gang. Å la det gå bittelitt utover meg selv gjør vel ikke noe? Om jeg ser på tv eller gjør noe annet spiller vel ingen rolle? Jeg var vel blitt så vant til å være konstant stressa at det var blitt normalt for meg, og når ting oppleves normalt..

Smellen

Da jeg var syk før jul og satt på do som jeg skrev om, til noens frustrasjon (de som mener de ikke har et rumpehull, men der har dere faktisk) så var jeg faktisk skikkelig dårlig. Mye verre enn jeg turte innrømme for andre, jeg bare skjønte det ikke. En natt våknet jeg av at hodet mitt bråkte skikkelig om en sinnykt lang to-do liste. Jeg messet listen igjen og igjen og jeg måtte rope høyt STOPP for å snappe ut av det. Da trodde jeg seriøst at det hadde klikka for meg. Jeg fikk panikkanfall i de enkleste situasjoner, det kunne være at jeg bare skulle kle på ungene og jeg ble i stedet sittende i gangen, svimmel og kvalm og grein. Så satt jeg på do, alt jeg spiste gikk rett gjennom. Var jeg bra et par dager og økte tempoet, så ble jeg dårlig igjen. Det var som at kroppen min sa med hånlig stemme: Å nei du, du skal ingen steder! Du skal sitte her til du har lært, og det kan ta laaaang tid. Det tok to måneder før jeg kunne gå hjemmefra om morgenen uten å være redd for å ikke ha et toalett i nærheten.

 

Lenge vekslet jeg mellom å ha det bra og å slite med å se poenget eller gleden i hva som helst. Jeg hadde kort lunte og ville helst bare være alene. Jeg fortalte det bare til noen få, for bare å prate om det var slitsomt og ikke minst dritflaut! Jeg måtte holde meg hjemme, jobbe fra sofaen og avlyse alt som innebar å være sosial eller aktiv. Jeg klarte ikke å levere egne unger på skole/barnehage engang og måtte bare smøre meg (og Ørjan) med tålmodighet.

Veien tilbake

Jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av situasjonen. Nå lider jeg heldigvis ikke av flink pike syndrom men for å skåne Ørjan så har jeg outsourcet alt fra husvask til klesvask, matvarer på døra, fy søren så digg. Energien har jeg brukt på familien, som kommer først, og sakte men sikkert har jeg fått overskuddet tilbake. Jeg har ikke sett så mye på tv siden før vi fikk unger! Jeg omfavnet «tilstanden» og gjorde maks ut av den, etterhvert som ting ble bedre så kjente jeg at jeg klarte å kose meg oftere og oftere.

Jeg nullet ut alle to-do listene mine og begynte helt på nytt, og oppgaver ble gjort èn etter én. Jeg har begynt å tenke helt annerledes, ting er ikke så farlig lenger og jeg tar ikke på meg et prosjekt uten å vite at det er gjennomførbart. Nå mot slutten av januar merket jeg at jeg til og med kunne ha gått på trening igjen! -Om jeg bare hadde giddet da. (Vi får se til uka..) Men uansett når det blir, så er den følelsen er helt fantastisk! At jeg har et valg! Og her om dagen tok jeg en taxi og leste en sms, uten å bli bilsyk, hurra!

Endelig, endelig kjenner jeg at jeg er meg selv igjen. Endelig ser jeg meningen med ting igjen. Endelig er jeg glad igjen.

I dag ser jeg at verden ikke gikk under uten meg tilstede likevel, og jeg har mye lettere for å takke nei til ting. Jeg vil  heller gjøre ting skikkelig enn halvveis og jeg kan faktisk ikke være to steder på èn gang.

Jeg har prøvd å være både supermamma, husmor og karrierekvinne, og jeg greide det ikke. Jeg kjenner forsåvidt ingen andre som klarer det heller. Så nå prøver jeg på nytt, med riktig prioriteringsrekkefølge, og det jeg ikke får gjort kan umulig være så farlig ♡

Take care ♡