Så etter at vi snakket ganske mye i går ettermiddag så gjorde vi noen drastiske skritt for å forsøke å redde forholdet.

-Vi kastet Dexter ut av soverommet.

Den satt ganske langt inne, men etter å ha inngått noen kompromiss så har alle ungene nå byttet rom og guttene deler det største.

Denne natta skriver vi i historiebøkene våre. Vi har sett på Game of Thrones på sengen for første gang på lenge, pratet sammen uten å vekke noen og hatt feriefølelsen. Vi lå med dørene vidåpne for å høre etter guttene men det har vært knyst hele natta! Klokka halv åtte måtte vi vekke dem!

Å krangle med Ørjan er det verste jeg vet, for det første vet jeg aldri hvor jeg har han og han sier så lite om hvorfor han er sint for han mener at det burde jeg vite selv. Hm, nei det er slettes ikke alltid jeg vet hvorfor han er sur, og om jeg hadde visst det så hadde vel saken vært enda verre for det hadde vel betydd at jeg gjorde hva det nå var med overlegg??

Jeg får kjeft for at jeg kjefter og nægger om småting men intensjonen min er jo bare at han skal slutte med hva det nå enn er. Jeg sier jo bare fra med en gang, så slipper jeg å gå og irritere meg over det og skape en stor bombe til slutt. Det gjør derimot ikke han. Han tar næggingen som negativ kritikk og sparer opp alt til det sprekker.

Nægging..  -jeg er faktisk høflig når jeg sier ifra, selv med sammenbitte tenner. Jeg ser på det som kommunikasjon, helvete heller, jeg etterlyser det samme tilbake for jeg fikser ikke en sur mann som går og legger seg om kvelden og snur ryggen til meg uten å si hva det er!

Jeg er gift med et stort ego men han er ekstremt uselvisk og selvoppofrende når det kommer til andre. Det gjør meg stolt men problemet er at han ikke klager før det har gått for langt og han forventer selvoppofring tilbake. Det hadde sikkert vært mest praktisk for han å være gift med seg selv men desverre så trenger han en som meg som utfyller han.

Dessuten har vi forskjellig kjønn.

Det ER mulig at jeg ignorerer en og annen anledning til å knulle mannen min og jeg er faktisk enig i at jeg selv er en drit kjedelig person. Jeg liker skikkelig godt å være alene med meg selv. Jeg trenger stillhet, det er noe jeg har fryktelig lite av om dagen med to unger og karriere og hus og katt og sikkert enda mere til. Han reiser så mye, han HAR alenetid.

Var det en unnskyldning? -Det får jeg også pes for, at jeg alltid har en unnskyldning for alt. Men det bør han bare være glad for, for han som lever med konstante smerter pga den helvetes foten som helsenorge ikke får fingeren ut av ræva med å fikse. Han er et lite helvete å leve sammen med om dagen. Han oppfører seg som meg når jeg er høygravid og det fins ingen muligheter for å forutse reaksjonen. Vi bjeffer og klemmer om hverandre flere ganger om dagen, og når jeg tenker at «nå blir han forbanna» så skjer det ingenting. Jeg mistet nøklene mine for andre gang i år, OG den eneste garasjenøkkelen vi hadde igjen. Nå har han måtte bytte låser og det eneste jeg har fått som kjeft er 4-5 vitser på min bekostning. Det er å slippe billig unna men det er kanskje samtidig et faresignal. Er han i ferd med å slutte å bry seg om meg?

Det var dagens utblåsning.  Ørjan gikk drit sur ut døra i sted og kom lykkelig hjem med grillmat. Jeg skjønner ingenting, men det er også hverdagen vår akkurat nå. Jeg håper bare vi holder ut, jeg håper den foten blir operert før vi ender med skilsmisse.