Har du hatt en crappy dag? Eller natt? Det sies at man føler seg bedre av å høre andres vondter så feel free til å lufte om du har hatt det verre enn meg for det kan jeg trenge.

I natt har jeg vært oppe 40 000 ganger og gitt Dexter smokk eller vann, han er forkjøla og ingen liker å ligge med tett nese eller hosting.
Men, det tåler jeg, mammahjertet er sterkere enn sovehjertet men når KATTA melder seg på klagetoget… Da!
Ikke før jeg hadde lagt hodet på puta for n`te gang og akkurat hilst på Jon Blund så hører jeg det karakteristiske skriket til katten, og det er ikke «hvor er dere» «jeg vil ha kos» eller «jeg er suuulten, er det ikke morgen snart..?» Neida, dette var: -Jeg må drite! NÅ!

Fort som faen spratt jeg opp og i bare trusa og det sa seg selv at jeg ikke kunne følge han ned seks etasjer for å slippe han ut da. Heldigvis har han kattedo på verandaen som han bruker av og til, men da jeg slapp han ut dit så ville han ikke inn på den og fortsatte å mjaue panisk.
Faen, er det mulig. Jeg tok på tøfler og gikk ut i kuldegradene (fremdeled bare i trusa) og sjekket at ikke døra på kattedoen hadde fryst fast eller noe sånt. Den var i orden, men doen var GODT BRUKT siden sist jeg sjekket så han hadde ingen planer om å gi inn dit og det forstod jeg nå godt.

Men hva nå? Helvete og så midt på natta og greier, jeg var så trøtt at kontaktlinsene mine slo krøll under øyelokkene mine. Her var gode råd dyre, jeg gikk inn igjen (alene, for den katten måtte virkelig på do og jeg hadde ingen planer om en selvforskyldt rue på det nye stueteppet). Der fant jeg frem Ørjans fotbadbalje (ja det stemmer) og en ny pakke kattesand som jeg reiv opp, litt for fort, og sanden strødde seg rundt meg på gulvet. Jeg løp ut på verandaen med en liten sti sand etter meg til katta som så ut som den bokstavelig holdt på å drite på seg.
Han kom seg ikke fort nok oppi balja og ikke før jeg hadde fått sand oppi så satt han der med hele sin store kropp og et lettelsens blikk.

Jeg fikk meg tre sånne turer til verandaen denne natta. Standhaftig stilte jeg som matmor og mor mens jeg bannet innvendig over at Ørjan ikke eier genet som vekker han så lenge jeg er på en kilometers avstand.

Når klokka var 05:55 så jeg ingen vits i å legge meg igjen, dersom jeg ble avbrutt i søvnen èn gang til iløpet av de gjenverende 35 minuttene så hadde det rablet for meg. Jeg stod opp, satte på kaffen og angret på at jeg i det hele tatt gikk og la meg.