Promilleblogging er egentlig strengt forbudt, men når jeg likevel ligger her og venter på at narkosen skal forlate systemet så kan jeg jo benytte anledningen til å bryte reglen. Ikke min feil!

Jeg har vært og tatt biopsi i dag, av livmorhalsen. Det gikk så bra, og endelig så fikk jeg de ordene som jeg har lengtet så lenge etter å høre; at selv om de nå tar prøver av området, så går det bra dette her. Og uansett resultat så er det så tett oppfølging at jeg ikke trenger å være bekymra.

❤️❤️❤️

Nå har jeg fått frokost på senga og tenkte jeg skulle ta toget hjem. Trenger ikke være mer pasient enn nødvendig!

Jeg måtte vekk noen dager, det nærmer seg at jeg får vite resultatet etter kreftbehandlingen og nå ble det bare litt mye for meg. Så da dro jeg hjem til mamma og pappa rett og slett. Uten barn, bare meg og ingen planer. Det smarteste jeg har gjort på lenge.

Nå har jeg gått rakrygget lenge, fylt dagene med ungenes aktiviteter, hus og jobb. Om jeg hadde villet ha tid for meg selv så hadde jeg egentlig ikke funnet det for jeg bruker en hel dag nå på å gjøre det jeg ellers bruker en halv på. Det er noe som vil bli bedre såklart, men noen ganger kan man ikke velge. 

For to uker siden så tok jeg CT, det var en slitsom opplevelse. Kroppen min gikk i helforsvar da jeg la meg ned på bordet og fikk kontrastvæskenålen i armen. Beina begynte å skjelve helt ukontrollert og tårene trillet, og typiske meg som ikke skal belaste andre sa til ct-jenta, som var på vakt klokka 19 på kvelden: «Du må bare ignorere meg altså, jeg kan ikke noe for det». Kroppen husker jo, selv om jeg tar på «det går bra-masken».  -Så tok jeg MR uka etter, det gikk litt bedre for da visste jeg hva som kunne skje og var forberedt. Jeg måtte bare stålsette meg, gå inn, legge meg ned, konsentrere meg om å puste med magen. Bortsett fra at jeg som en femåring reiv til meg beinet da jeg skulle få en sprøyte, herregud så flaut, så gikk det bra. Jeg fikk sprøyten i armen i stedet og de var veldig forståelsesfulle. 

Det er visst ganske vanlig å «bli sånn» etter en sykdomsperiode og sykehusopphold. Man gir kroppen sin til legene for behandling, men etterpå tar man den tilbake og da blir man vel mindre tolerang på smerte. Jeg har blitt mindre tolerant generelt egentlig. 

Så nå er jeg hjemme på Sunnmøre, alene uten kids og ansvar, og for første gang på lenge så blir jeg emosjonell for den minste lille ting. Nesten alt er forløsende. Det var nok at bikkja til pappa møtte meg med en enorm klem, noe han ikke pleier å gjøre med folk, og tårene mine begynte å trille med en gang. Broren min var hjemme, jeg fikk en ekstra lang klem, og der kom tårene. Lillesøsteren min er 8 mnd gravid og jeg fikk sitte og kjenne på babyen gjennom en hel turnøkt, jeg griner. Her en morgen lå jeg og så på facebook videoer, av offiserer som returnerte hjem fra millitæret og overrasket barna sine, jeg grein på meg hodepine. 

Livet altså, det er så skjørt og så jævla fint. Vi tar så mye for gitt. 

Da jeg var med og testet julekalendere for TV2 hjelper deg denne uka så hadde jeg med mamma, det er kanskje ikke så vanlig å ha med moren sin på jobb så jeg tok en Kardashian og sa hun var momageren min.

Faktisk så hadde hun nok greid seg bra som det, når jeg tenker meg om. Kanskje jeg skal ta en Kardashian?

Under opptaket så tok hun på seg det ærefulle oppdraget å ta litt behind the scenes bilder. Og da avslørte hun sine momager skills. Eller, hun fikk tatt ETT bilde av meg, og MASSEVIS av Dennis Vareide og Henriette Steenstrup. Jaja, det er jo viktig å dokumentere celebert selskap! 

Bra jobba mamma!

Her står jeg med hekkplantene som jeg så fornøyd shoppa på høstsalg, men feila å få i jorda før frosten kom. Nå får de gjøre nytten sin som juletrær eller noe sånt, så får vi se om de overlever vinteren. DET ER FOR TIDLIG MED SNØ! Jeg har ikke hatt sommer i år engang!

Men her er den, vinteren, og hekkplanter var slettes ikke det verste jeg gravde fram fra snøen.

Hageslangen lå ute, flere spader og river. Ja til og med gressklipperen. Jeg kunne ikke tro at jeg halte med meg en gressklipper ned veien, og lagde skispor i snøen, men det gjorde jeg altså.

Men vi lette fram akebrettene, og da var det litt gøy likevel!

Det har vært så mange rare tilfeller den siste tiden, jeg ser på klokka og så har den like mange minutter som antall timer.

Jeg vet jo at kl 11:11 er «make a wish» og kjendiser som Paris Hilton legger ut snapstories med klokkeslettet, helvete heller jeg innrømmer glatt at jeg har satt på alarm på mobilen på gøy for å kunne ta bilde med riktig klokkeslett. Det eneste gøye med det er at jeg aldri vet hva jeg gjør klokka 11:11 så det har blitt noen variasjoner.

Poenget er at det har vært bullshit fra min side.

Men. De siste ukene har jeg blitt regelrett plaget at at når jeg ser på klokka så er den 22:22, 05:05, 02:02 (ja jeg er ofte våken på natta det er også nytt) 15:15, alt annet enn 11:11 haha.

Det har skjedd så ofte at jeg spør meg selv; Er det en tilfeldighet?

Jeg har vokst opp i flere religioner, noe jeg ikke snakker mye om, men den alternative verdenen er ikke ny for meg. Moren min er medium og vi tuller mye mer det, kaller henne for orakelet og sånn, men hun er ganske anerkjent i sine kretser. Jeg trodde hun skulle bli helt lilla når jeg fortalte om klokkeslettene, men hun forholdt seg ganske rolig og sa at det var tegn jeg burde ta til meg. Ikke noe mer. Hm.

Min healingevne, joda jeg vet jeg har det, ligger på et omsorgsplan. Jeg har denne enorme kjærligheten som går fra hjerterota og forplanter seg utover til hendene mine.

Kanskje det er det tegnene handler om, at den omsorgen går mest utover, og ikke innover til meg selv. Jeg er fæl på å sette meg selv sist. Det er jo ikke noe rart, nå når jeg går og venter på svar om jeg er frisk fra kreft, men den siste tiden har jeg ignorert meg selv fullstendig. Og når jeg prøver så blir jeg hindret av det møkkabatteriet kroppen min har etter behandlingen.

Det er naturlig at hus og barn kommer først, men så er det faktisk ikke mye mer igjen til meg selv etterpå. Jeg rekker ikke de tingene som er bra for sjelen. Som å gå tur. Trene. Og så plager jeg meg selv med alt «jeg burde ha gjort» og så blir jeg nedstemt av det. Og spiser sjokolade som trøst, og sukker gjør jo alt bare verre selv om vi oppfører oss som at det skal være en belønning. (Skal være forsiktig med å sette sjokkis som skyteskive)

Ja jeg ser at det fins forbedringspotensiale på self care. Jeg må bli litt mer egoistisk.

Men om dette har sammenheng med tallene som surrer rundt meg? Aner ikke. Det fikk meg om ikke annet til å sette meg ned med litt skriveterapi. Og en mulig konklusjon om at jeg nok ikke har blitt religiøs, men må ta litt bedre vare på meg selv. Ha litt omsorg for MEG ❤️

UPDATE:

Jeg gikk ut av dusjen i dag, tok på meg klokka og gjett hva den viste..: