Det er ikke så lett å se tilbake på tiden i sommer, det knyter seg fysisk i magen når jeg blar tilbake for å finne bildene fra fotoshooten som jeg av en eller annen merkelig grunn klarte å grave fram energi til å gjennomføre, midt i kreftbehandlingen.

Dette her er det egoet mitt, og absolutt ikke noe annet, som har æren for. Fytti katta. Men hvordan kunne jeg si nei til å være på coveret av septemberutgaven av KK? Selveste #sjekkdeg måneden!

Vi valgte dag for foto med omhu, siste dagen før ny kur. Den dagen der jeg var i best form mulig. Jeg var innom sykehuset dagen før og møtte legen min, og prøvde å smiske meg til å få lov til å ta en ekstra «booster medisin» (som jeg kun får ta de første dagene etter cellegift). Jeg kunne se på han at han hadde lyst å si ja, men det ble et nei. For kortison skal man ikke kødde med. Tar man for mye så slutter kroppen å produsere eget, og da må man på avvenning. 

Jeg stilte uansett på fotoshoot, med en veldig god venninne på styling (som i tillegg er sykepleier) og et så enkelt team som mulig. Mens jeg ble sminket så var jeg så stille jeg kunne, sparte energien til selv shooten. Jeg var 2000% bestemt på at dette skulle jeg gjøre, dette var verdt en smell.

Her er noen bilder fra fitting hjemme hos Jens som gjorde hår og makeup. Kjolen er Hanne sin egen, den er ti år gammel! 

Hanne stylet alle idoldeltagerene i fjor, hun er så sinnsykt flink. Noen ganger så går hun gjennom skapet mitt og setter sammen ting som passer på hengere, altså plagg som jeg aldri hadde tenkt på at passer sammen.  Og det i mitt eget klesskap! Hanne har dessuten vært en søppeldunk for meg under sykdomsforløpet, for hun er sykepleier og kan å ta imot uten å skakke på hodet og ikke vite hva hun skal si. Statistisk sett vil de fleste iløpet av livet få en eller annen drittsykdom, sørg for å få deg en sykepleierbestevenn før det, det er gull verdt ♡  (NB da må du også være god venn tilbake ellers så er det ikke lov)

Sjekk ut Hanne Cathrine Moe HER★

Jens Wiker gjorde hår og makeup, og Astrid Waller foto. For et dream team ♥︎

Dette var vel det siste jeg gjorde tror jeg, det ser kanskje eksotisk ut men på andre siden av elva så vi rotter hoppe mellom steinene. Men om jeg skal være helt ærlig så kunne jeg ikke brydd meg mindre. Rotter.. hva så. Bare jeg ikke fikk en sprøytespiss i ryggen da hadde jeg blitt bra forbanna. Det ble et j.. bra bilde! Og for en som svever mellom liv og død, jepps, da tar jeg sjansen.

Bildene og intervjuet kan leses på kk.no 

Etter shoot spanderte KK taxi på meg helt hjem til Ski. Jeg sov så og si hele veien, sjåføren må ha trodd jeg var drita midt på dagen.. For det er slik i den behandlingen jeg har vært gjennom, og fremdeles kommer meg fra; at når jeg gjør ting jeg liker så merker jeg ikke at jeg blir sliten. Men etterpå, om jeg har dratt den for langt, så straffer kroppen meg.  Jeg tror jeg sov i to dager etter dette, mellom behandlingene på sykehuset. Og det var SÅ verdt det! Forfengelige meg elsket hvert sekund ♡

Så ble jeg borte noen dager igjen, immunforsvaret møtte veggen nå et par uker etter behandlingsslutt og jeg gikk meg på en smell da jeg prøvde å ignorere og overkjøre det. Fakk assa. Jeg visste jo at jeg ville få spesielt lavt immunforsvar denne perioden, men da tenkte jeg at det betydde at jeg ved å unngå å klemme på mennesker med influensa og den slags og så ville det passere uten noen problem. Forkjølelse fikk jeg uansett, men jeg hadde ikke regnet med kviseutbrudd av den betente sorten, infeksjoner både her og der, og en kropp som sa fuck you jeg skal bare ligge her, ikke prøv deg engang.

Så nå har det vært dag for dag, med fokus på helse, ren mat, mye vann, vitaminer og god hudpleie, og nå TROR jeg at det begynner å bli en slags balanse igjen. Skummelt å påstå, skikkelig typisk at da er det plutselig utfor igjen.

Jeg har lyst å kjøre en spørsmålsrunde, men jeg tør ikke love å svare på alt. Jeg har mistet litt tråden på hva jeg skal skrive om, for å være helt ærlig. Jeg syns det er vanskelig å skille på hva som er «sytete» og hva som er «interessant». Det er mye å ta fra ihvertfall, så en spørsmålsrunde vil jo gi meg en indikasjon på hva som.. ja, hva du lurer på. Og så kan jeg fylle på med det jeg selv ikke visste at jeg ikke visste, jeg vet bare ikke i hvilken ende jeg skal begynne ♡ 

Her skal jeg ihvertfall avslutte med et DIGERT TUSEN TAKK til alle fine meldinger som tikker inn daglig. Det er så mye kjærleik og omsorg. Her er en jeg vil dele, fra @Tusentankeriord:

 

Hvis du holder rundt

meg i en klem,

så kan det hende jeg bryter sammen i armene dine.

Bare fordi det at noen plukket meg opp nå

var akkurat det jeg trengte.

 

Wow.. Nå har det alt gått over en uke siden jeg avsluttet behandlingen på Radiumhospitalet. Det har skjedd lite, samtidig så har det skjedd mye. Jeg har hatt en pause fra sosiale medier og bare tatt det med ro, hatt fokus på ungene og fått tenkt MYE på fremtiden. Det er alltid lettere å tenke fremover enn bakover, for meg ihvertfall. Akkurat nå blir jeg fysisk kvalm bare jeg tenker på hvordan jeg hadde det for halvannen uke siden og jeg orker knapt å se på de få bildene jeg tok. Og enda så er kroppen og hjernen fremdeles sliten og har en lang vei å gå.

Jeg fikk spørsmålet om «hvordan skal du feire?» når behandlingen var i mål. Ja si det, hvordan feirer man egentlig det? Jeg hadde ikke behov for å feire noe som helst, jeg ville bare ligge på et stille rom uten å snakke med noen. Men ungene hadde nok behov for en markering, så to dager etter så skulle vi feire med at jeg lagde middagen (ferdigkjøpt fiskegrateng) og ferdigkjøpt sjokoladekake fra Rema1000. 

I det jeg satte maten på bordet, etter forholdene fornøyd over egen innsats, så fikk systemet mitt nok og familien måtte feire uten meg, mens jeg lå og sov på tvstua med lukket dør. 

Så feiringen kan vente litt for min del. Jeg er bare takknemlig for hver dag jeg kjenner at jeg er litt klarere og litt mer tilstede. I går kunne jeg faktisk høre på musikk igjen, til ungenes store glede!

Tårene satt løst i dag, da jeg fikk den siste behandlingen for livmorhalskreft. Jeg grein overalt der jeg gikk; i heisen, på venterommet før blodprøve, til portøren som trillet meg inn, til de fantastiske legene og sykepleierene på stråleavdelingen, til intensivsykepleierene på oppvåkningen og til sykepleieren som gav meg vafler etter vel endt behandling ❤️

Om det er gledestårer, tapperhetstårer eller sliten-tårer, aner ikke, men fy flate følelsen over å være i MÅL.. den er ubetalelig.

Selve friskmeldingen må jeg vente noen måneder på å få, men det spiller ingen rolle akkurat nå. Nå kryper jeg under dyna en stund og skal skynde meg sakte med å komme meg på beina igjen.