Gårsdagen var helt fantastisk, dagen startet på Thune der jeg holder på med ny smykkekolleksjon. Mens jeg satt det så tikket meldingen inn om at jeg er videre og dermed finalist i alle tre kategoriene på Vixen! Jeg eier jo ikke impulskontroll så jeg avbrøt jeg sjefen sjøl midt i møter med et «Iiik! Jeg er finalist!» -Men det var jo en kjempegod nyhet da!

Årets livsstil, Årets Business og Folkets Favoritt. Jeg føler meg allerede som en vinner bare ved å være finalist i så mange kategorier enda et år, det er et kjempekompliment ✨

Jeg holder på å lage et nytt smykke som blir så fint, det er litt opp og frem for det må produseres prøver som sendes frem og tilbake fra Italia før det er klart til produksjon. Jeg skulle egentlig på smykkemessen der nå i januar, men det er samtidig som jeg er i Afrika så det går jo ikke.

Etter smykkemøtet så var jeg innom Egmont People for å få opplæring i noen tekniske greier. Jeg følte meg som en mormor der jeg satt og fikk demonstrasjon for dummies av en supersøt 22 åring som spiser moderne teknologi til frokost. Det er litt som å bytte mobiltelefon, og nå har jeg lært meg alt det nye på nye bloggen OG jeg har ny plattform på nye nettbutikken, hjernen min er helt kokt nå haha.

Det er altså kjempegøy på jobb om dagen men det er mye å gjøre og det går utover innsatsen min på Makeup Your Mind, så vi innser at vi trenger å utvide med et menneske til på nettbutikken!

Vi er ute etter en person, gjerne student, som liker kombinasjonen kreativ, kosmetikk og er absolutt geek på markedsføring. Og han/hun må like å skrive. -Og like unicorns.

Call me ❤️

Denne uka flyr jeg fra møte til møte for det er så mye som må unna før jeg reiser neste uke. -Men det er gøy!

For eksempel så har jeg truffet Sara Høydal, som skal være med Joakim og meg til Afrika, sammen med Strømmestiftelsen. Først tenkte jeg: «Uh, reise med en 19 åring» før jeg såklart gikk inn på YouTuben hennes for å sjekke hva dette var for slags type. Og jammen bra var det! Jeg sier bare; fyyyy fader for ei imponerende jente! Det er ikke mange på 19 år som har klart å lage egen true crime serie på YouTube med personlig intervju av Veronica Ordrerud. Jeg bøyer meg i støvet. Morsom er hun også. Skuldrene mine sank 2000 hakk, så nå gleder jeg meg skikkelig mye til å reise med disse to rampungene som har oppnådd mye mer enn meg på deres alder.

Joakim, «alle IT jenters bestevenn». Ikke glem at han har vunnet Gullruten da, for «Sweatshop» serien som til og med Ashton Kutcher anbefalte på sin Facebook.

Destinasjonene vi skal på kommer jeg med litt senere, for jeg vil samle inn litt utstyr som vi skal ha med oss nedover i gave til en skole vi skal besøke.

Kanskje noen har tips til gode engelske bøker som passer for jenter i alderen 11-16 år?

Dagen nå er forresten 30 minutter lenger enn ved vintersolverv. Jeg må bare nevne det, the sun is coming.. 🤩

Det er jo ikke nok snø i hagen til å lage snømann så da får jeg lage den selv!

Herregud så ille som dette kan jeg ikke huske at det har vært før. Den dritlille treningsøkta jeg hadde i går og allerede før jeg la meg kunne jeg kjenne at jeg allerede var støl og ønsket meg selv «lykke til i morgen tidlig». Det hadde jeg helt rett i, for i dag klarte jeg nesten ikke stå opp av sengen. Det er rett og slett flaut!

Nå er jeg hverken treningsnarkoman eller naturlig atlet, og trivselsvekten min har økt for hvert barn, hvert «kvartal» tiår. Altså, jeg vet hva jeg veide før jeg fikk barn og hadde jeg gått etter den vekten nå så hadde jeg sett ut som et skjelett. Poenget mitt er at det er ikke vekten jeg higer etter når jeg trener. Det er overskuddet som jeg trenger mer og mer i hverdagen og spesielt nå i januar.

Jeg lærte noe viktig da jeg var på treningstur i fjor, om treningsglede. At å være fysisk aktiv, uansett hvordan, gir energi. Og at å sette seg ned på sofaen er helt supert og vel fortjent.

-Men blir man sittende på sofaen så skjer kun èn ting: Man blir lat.

Og akkurat nå er jeg så jævlig lat! Jeg syns alt er et ork, alt er tungt. Jeg blir giddalaus og ting begynner å gjøre vondt både her og der. I går lå jeg på sofaen og klagde over at tiden gikk aaaaltt for treigt og maste mannen til å se tre episoder av en dum serie for å få klokka til å gå slik at jeg kunne legge meg.

I dag ble jeg vekket av en tass klokka 8:30 og jeg orket ikke stå opp, jeg ville bare sove sove mer. Men jeg måtte jo opp, selv i halvkoma og en kropp som gjorde pissevondt.

Men jeg gir meg ikke og i dag fortsetter jeg jakten på treningsgleden, den må da være der et sted. For alternativet gidde jeg ihvertfall ikke. Jeg MÅ over denne kneika. Det er vanskelig å finne på noe med ungene ute nå for det er for lite snø til å gå på ski, akebakken er isete og hard og veiene er glatte. Men det må da være noe vi kan få til ute? Som får litt fart på ræva?

Hva gjør du for å bevege deg i januar?

23 minutter hjemmetrening, 195 kalorier forbrent, og stolt av det.

Alle munner drar!

Fader det var tungt å komme i gang, måtte seriøst holde på rumpeballene på et punkt for de dissa så de begynte å klø av aerobic hoppingen som Internett-treningsdama tok meg med på. Neste gang går jeg for noe litt mer statisk.

Men det var godt. Det var godt. Potetgull og chips venter som premie i kveld.

I dag har jeg vært innom Radio Norge og vært med på premieren av Siri og de gode hjelperene! Min andre hjelper var Terje Sporsem og han kjenner jeg jo veldig godt fra før så jeg tror det blir en bra første episode.

Noen av problemstillingene var jo helt absurde, slike situasjoner som man absolutt helst styrer unna. Personlig så liker jeg å høre om andres problemer, for da virker mitt eget liv plutselig ikke så ille likevel. Og så blir jeg skikkelig nyskjerrig på å få høre hvordan det gikk med flere av de etterpå.

Blir det hyttetur..? Blir hemmeligheten avslørt før det er ALT for sent? Og klarer hun å velge mellom «pest og kolera»?

Skru på Radio Norge i morgen OG søndag!

Det er virkelig spennende om dagen, jeg ordner med vaksiner, visum og sjekk av pass. Om noen uker skal jeg til Afrika! Etter innspillingen av Motherhood så har jeg blitt så engasjert i Strømmestiftelsen sitt arbeid at de faktisk har tilbudt meg jobb hos de, når som helst. Altså, for et kompliment. Og for en fin gjeng hjertevarme mennesker, jeg er så stolt over å få være med på det fine arbeidet de gjør.

Nå skal jeg reise og besøke noen av de prosjektene de har i to ulike afrikanske land og jeg er virkelig spent og gleder meg genuint til å lære mer om arbeidet de gjør der. Jeg er også litt redd, selv om vi ikke skal i noen risikofylte områder, men det er noe med det å etterlate mann og barn hjemme for å reise ut for å prøve å gjøre verden bittelitt bedre. Og så er jeg spent, for hva vi kommer til å se og oppleve. Nepal var hardt nok som det var, for ikke å snakke om flyktningleirene i Nord Irak.. Men det å få oppleve bittelitt håp i elendigheten gjør at jeg ikke mister troen på verden. Det fins mer godt enn vondt.