Jeg leser en bok om dagen, «Untamed», som handler om kvinner som finner seg selv et sted i livet der man har satt seg selv i bås av livets forventninger, boken har beskrivelser om hvordan man bit for bit blir formet som menneske uansett hvor i verden man bor eller hvilken kultur man hører til og hvordan man kan finne tilbake til sin indre stemme.

Jeg kjenner jeg blir sint på meg selv for alle de gangene jeg har holdt kjeft og ikke stukket hodet mitt fram slik jeg egentlig vil. Alle disse uskrevne reglene vi hele tiden forholder oss til. Konsekvenser om man går mot strømmen. Jeg trodde virkelig ikke at tøffe meg skulle havne her, på et sted i livet der jeg ikke kjenner igjen meg selv. Er det en identitetskrise? Er det alderen?

Jeg tar med i regnestykket at vi har faktisk levd over et år med corona nå, det er ganske støyende i livet for mange, også mitt. Jeg kan for eksempel ikke huske sist jeg var alene hjemme.

Jeg er ikke deprimert eller lei meg. Jeg er bare ikke fornøyd. Jeg føler at jeg har et skall rundt meg som presser på og jeg har et behov for å bryte ut av det. Som en kylling som skal klekkes, hvor enn teit det må høres ut. Etter kreftbehandlingen hadde jeg en periode der jeg var så full av iger og livsgnist, jeg var ikke redd for noe og jeg elsket det! Jeg vil tilbake dit, det var en digg følelse jeg vil kjenne på igjen. Det var vel koronaen som stoppet det, når jeg tenker meg om. Eller ikke. Hvem vet.

Så hva gjør jeg nå? Venter på at samfunnet skal åpne igjen? Er det løsningen?

Meditasjon?Det har jeg tenkt mange ganger sikkert er bra. Det er bare ikke eh, gjennomførbart når alle er hjemme heeele tiden. Eller? Fins det andre måter?

Hva gjør du for å ta vare på deg selv?

Takk for at du leser  ♥︎

I går erkjente jeg, først og fremst ovenfor meg selv, men til følgerne mine at jeg har ei krise på gang. Jeg har kjent at noe er feil en stund men ikke klart å sette ord på det. Altså vi snakker jo minimalt med andre mennesker om dagen og jeg er typen som resonnerer meg frem til ting via dialog, før det kommer som tekst.

Kanskje det er derfor jeg blogger så lite også, for jeg har ikke tekster som «kommer ut» av hodet slik det pleier å gjøre. Men i går kom det, midt i en story der jeg snakket til meg selv egentlig. -Jeg fyller 40 år om ei uke og det stresser meg! Jup, førtiårskrisa er i full anmarsj og leopardmønsteret fyller seg opp i skapene mine.

Det er for tidlig syns jeg, førti var jo ELDGAMMELT da jeg var lita. Men jeg føler jo meg som forever 25. En leser skrev så fint: 40 er 29 år med 11 års erfaring 🥰 Takk for den!

Det hjalp bare å si det høyt, jeg har ikke tenkt å gjøre som Kim Kardashian og la tallet passere som en vanlig bursdag. Jeg skal feire stort! Så stort som corona tillater riktig nok, men jeg skal ikke skjemmes over tallet. Nå kjenner jeg at jeg risikerer å bli selvmotsigende men til helvete med det. Den usikkerheten er sikkert en del av pakka og helt ærlig så er jeg ikke sikker på hva jeg er usikker for i det hele tatt. Det får bare stå sin prøve og så går det faktisk helt sikkert over det også.

Jeg bruker tiden på å trene og spise sunt OG godt. Jeg tar bedre bare på meg selv enn før og det liker jeg. Jeg er stolt over en del kamper jeg har tatt de siste årene og at jeg i dag kjenner meg mer hel enn noen gang før.

Dette er bursdagsmåneden min, denne skal jeg nyte! Og så kribler det i magen min igjen når jeg skriver dette. Haha, så teit. Jeg virkelig hater at jeg kjenner på en usikkerhet men den er sikkert uunngåelig. Så JEG skal både kjenne på den, erkjenne den og begrave den. Og bruke så mye leo jeg vil!