Nå er det så lenge siden Dexter har klippet seg at de siste ukene har jeg ikke tatt han med ut uten å ta på han caps for han har vært så stygg på håret. Tro meg, vi har prøvd alle triksene i boka, men det som måtte til var altså å smi seg med tålmodighet (og caps).

Plutselig så var han altså klar og sa entusiastisk at han ville klippe seg og jeg kastet meg over telefonen. Før jeg visste ordet av det så var vi på vei. Jeg jobbet hardt med å holde pulsen nede, denne kidden LUKTER nemlig nervøsitet på lang avstand og lar seg ikke lure. Her var det bare å leke Cæsar Milan for alt det var verdt!

Dexter rygget først da han så frisøren, men jeg lovet han at om han ikke ville så kunne jeg klippe meg i stedet. Skuffet satte jeg meg i stolen, med Dexter på fanget. Jeg hadde ingen planer om å lure han. Vi kunne prøve igjen en annen gang.. Han hadde fått såpebobler av frisøren, og gjorde noe rart. Han satte seg med ryggen mot frisøren.

Jeg skjønte det ikke helt selv før etterpå, men det tror jeg frisøren gjorde, for hun satte litt klyper i håret mitt men da Dexter og jeg begynte å styre med en neglelakk så var hun rask og plutselig i gang med å klippe håret hans. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Det var helt magisk!  Dexter skjønte hva som skjedde og jeg kunne se at han virkelig jobbet med seg selv med å LA DET SKJE. Han ønsket seg nok vekk derifra mer enn noe annet, men han tok villig imot alle bestikkelser han fikk og vi lot de komme for å si det sånn. Han fikk til og med frisørens godtepose fra bakrommet.

Vi ble nesten ferdige før vi gav oss. Ferdig nok. Frisører liker jo ikke at det står igjen småpirk men jeg kunne ikke være mer fornøyd! Det ble dinosaur t-skjorte og valgfri neglelakk i premie og sovnet som en stein da vi kom hjem, haha helt utslitt stakkar, men så stolt!

Det ble store forvirringer i helgen, for jeg og ungene besøkte Kristine på Gjøvik og tilsammen har vi seks barn. Det er forsåvidt greit, vi tåler at det er litt kaos og vi er flinke til å bytte på, men denne gangen så var det noe rart som skjedde.

Den nest minste, på 2 år, har kliss lik stemme som Dexter.

Hva tror du skjedde i hjernen min når den hørte gråting eller syting? -Som det jo blir en del når SEKS unger leker sammen i flere dager? Jeg ble superforvirret, for jeg hørte jo Dexter! Hjernen min reagerte umiddelbart, og det var like facinerende hver gang.  Jeg hørte Dexters stemme til venstre, men så kunne jeg se han til høyre. Og om natta kunne jeg høre min egen unge være våken i rommet ved siden av men så lå han ved siden av meg og sov. Snakk om mindf*ck, i mangel på bedre ord.

Og ikke nok med det, tydeligvis har Kristine og jeg ganske like sunnmørsstemmer også, for flere ganger i kaoset så svarte jeg på spørsmål rettet til «mamma», men da altså Kristine, men jeg trodde det var Dexter som snakket så jeg svarte jo. Og i samme sekund jeg skjønte feilen og forventet «du er ikke mamma» så fikk jeg heller tilbake et svart som om det var moren hans som hadde svart. Det ble litt vanskelig å forklare dette, jeg er enda litt forvirra.

Same same but different, nå må jeg forresten dobbeltsjekke om jeg har fått med meg riktige barn hjem..!