Jeg er vel som jenter flest og liker å shoppe, og skyr ingen midler for å pynte litt på sannheten om hva enkelte ting faktisk koster. Jeg er «velsignet» med en relativt shoppeglad mann som desverre legger merke til alt nytt jeg måtte finne på å dra i hus, og du kan tro han er raskt ute med å spørre hva det kostet. -Skulle nesten tro han hadde noen shoppeskjeletter i skapet selv, sånn som han nesten klarer å gi meg dårlig samvittighet for å bruke penger på noe dyrt og sikkert unyttig. Jeg er ikke den flinkeste til å holde ting hverken hemmelig eller skjult, ihvertfall ikke ovenfor samboeren min. Men klok av skade har jeg skjønt at hvite løgner når det gjelder shopping faktisk passerer og dermed har jeg en rullerende liste over smarte svar og ting å si som tydeligvis virker psykologisk beroligende på budsjetthjernehalvdelen hans. Min liste over smarte ting å si er: -Den var på salg, bare 250 kroner, er den ikke fiiiin?? -En hundrings, dette må nesten feires. -200 kroner, men da måtte jeg kjøpe to. Datteren din kan få den andre. -Husker ikke. -4 eller 500, men da har jeg den faktisk hele sesongen. -Jeg fikk den gratis.. ææ.. fordi jeg blogger.. -Det er bursdagsgave fra mamma, -igjen! Hun er SÅ grei. -Denne er jo vintage fra før jeg møtte deg. Nei, jeg har ikke fått den av en annen kjæreste. Her om dagen før den hemmelige photoshooten (som jeg døøøør etter å fortelle deg om) var jeg ute i panikkens ærend og tok med meg husets tenåring som shoppingassistent for å ha noen sikre antrekk i boks for nattesøvnens skyld. Vi hadde dårlig tid og ordet deponering stod ikke på forklaringslista, og i galskapen der jeg røsket med meg ukritisk plagg etter plagg så falt jeg for uvanen med å pynte på sannheten om prisene, rett og slett for å slippe å bruke tid på å forklare av halvparten trolig skulle leveres tilbake uansett. 
