Byfolk til fjells, tur til Rotsethornet 649 moh.

Du e’kje skikkelig Volding før du he vore på Rotsethornet, sies det, og nå er det offisielt for både Theodor og meg. «En god time» skulle det ta, iflg min stefar. Da lurte han oss godt, erfaren fjellgeit som han er, men at det skulle ta hele fem timer før vi var nede igjen? Haha..

For å si det sånn, det var ikke denne 5 åringen det stod på! Flytti katta for en innsats. Han ledet an store deler av turen både opp og ned. Meg og mamma derimot var det tidvis nesten litt synd på.

-Vi tar lunsjen på mammas skuldre de første 500 meterene da..

Her med fremdeles friskt mot. Noen minutter senere stod svetten i panna som et damplokomotiv og pulsen herjet med hjernecellene. Fingrene hovnet opp og munnen ble seig, tørst, tørstere..

Deilig reint vann! Akkurat dette håper jeg Theodor husker når han blir stor.

Jepp, det var en bratt tur. Skrotten min som ikke har fått trene på en stund fikk seg en kickstart, det er sikkert. Innimellom trodde jeg faktisk at jeg ikke skulle klare å komme meg opp..! Jeg skal ikke sammenligne det med en fødsel, men det er utrolig hvor mange ekstra krefter man kan grave fram. Å fullføre opp eller karre seg ned igjen ville jo gått ut på det samme.

Og visst faen greide vi det. 649 meter over havet. Det er vakkert i sinnet mitt her.

Mamma tok det litt mer lugnt og tok på litt lipgloss.

Watch your step! Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde 3D kamera som viste hvor bratt dette faktisk er. For første gang i mitt liv fikk jeg vondt i knærne.

Vel nede spøkte stefaren min om vi skulle fortsette rundt vannet før vi gikk hjem. Jeg lo ikke, jeg snøftet bare litt med nesa til vittigperen (seriøst, han var ikke sliten i det hele tatt, han), jeg var mest opptatt av å ikke sette meg ned. -For jeg tror ikke jeg hadde greid å reise meg opp igjen. Tror du jeg sov godt den natten eller? Zzzzzz som et barn!