To ganger tidligere har jeg slettet Candycrush. To ganger gikk det så langt at det dustespillet var alt jeg åndet for og var det første jeg tenkte på når jeg våknet om morgenen. Første gangen var det faktisk Ørjan som slettet det, og han filmet meg da jeg oppdaget det. Den filmen klarte han å ødelegge eller slette, desverre. Jeg hadde gladelig delt den, i ettertid ihvertfall. Jeg så helt gal ut. Andre gangen begynte jeg forsiktig, men etter brett nr 100 merket jeg mer motstand og det er liksom det som trigger meg. Når jeg ikke får det til så skal jeg ihvertfall ikke gi meg..! Men da slettet jeg spillet selv før det gikk for langt. Nå er jeg i gang igjen. Regler: -Spill installert på sønnens iPad og ikke min mobil. -Kun spille på sengekanten når man ellers kanskje ville lest en bok el.l. -Bare spille de livene man har, når alle er tapt må jeg stoppe (ikke stille klokka for å få flere liv). Dette høres ut som en god plan ikke sant? Det er bare at desse møkkaspillene stokker om på det rasjonelle.. Det eter hjernen din.. En dag tok jeg meg selv i å spille mens jeg rørte i sausen.. Og så var det plutselig greit å spille bittelitt til morgenkaffen? -I dag dro jeg den lengre enn langt og nådde rock bottom;
