Jeg kjørte til Sunnmøre i går og siden jeg skriver nå så er det tegn på at vi kom frem i live. Det er bare så vidt kan jeg melde.
Jeg ble så trøtt på et tidspunkt at jeg måtte ta et ekstra stopp og sove litt. Nå reiser jeg med verdens greieste gutter, de maste ikke en eneste gang og minsten tok lykkelig imot mobilen min da jeg sa at «mamma må bare ha noen minutter på øyet». Et hakk senere våknet jeg med fulladet batteri både på bilen og i kroppen, akkurat i det batteriet på mobilen min tok slutt. Perfect timing!
Så kjørte vi videre og jeg tok bilder i hjernen min av de fineste naturbildene, turkis vann, orange og røde fjellsider, en flokk ender som lå på det merkelig turkise vannet, må være algeparty eller noe sånt. Jeg ville ikke bruke unødvendig tid på å stoppe for å ta bilder siden Dexter hadde sovnet og da er det tiden og veien.
Så skjedde det. I en enkel slakk sving, egentlig ikke sving å regne engang, på en flat fin vei, så kommer det en lastebil imot oss og glir over i vår veibane.
Det er utrolig hvor mye man rekker å tenke men jeg kunne ikke gjøre annet enn å legge meg så langt til siden jeg kunne og «forberedte» meg på et smell som hadde klistret oss sønder og sammen. Jeg tenkte «dette skjer faen ikke nå», men så glei lastebilen seg tilbake i eget felt i det vi passerte. Jeg senket skuldrene og tenkte først at jeg skulle være rasjonell og rolig men så kom rushet av frykt og jeg kjente det prikket helt fra brystet og ut i fingrene.
Man har jo kjær last ombord.
Føkk.
-Så neste gang jeg kjørte forbi noe som fanget oppmerksomheten min så stoppet jeg faktisk for å ta bilde, livet skal ikke kjøres forbi!
