Jeg leser en bok om dagen, «Untamed», som handler om kvinner som finner seg selv et sted i livet der man har satt seg selv i bås av livets forventninger, boken har beskrivelser om hvordan man bit for bit blir formet som menneske uansett hvor i verden man bor eller hvilken kultur man hører til og hvordan man kan finne tilbake til sin indre stemme.

Jeg kjenner jeg blir sint på meg selv for alle de gangene jeg har holdt kjeft og ikke stukket hodet mitt fram slik jeg egentlig vil. Alle disse uskrevne reglene vi hele tiden forholder oss til. Konsekvenser om man går mot strømmen. Jeg trodde virkelig ikke at tøffe meg skulle havne her, på et sted i livet der jeg ikke kjenner igjen meg selv. Er det en identitetskrise? Er det alderen?

Jeg tar med i regnestykket at vi har faktisk levd over et år med corona nå, det er ganske støyende i livet for mange, også mitt. Jeg kan for eksempel ikke huske sist jeg var alene hjemme.

Jeg er ikke deprimert eller lei meg. Jeg er bare ikke fornøyd. Jeg føler at jeg har et skall rundt meg som presser på og jeg har et behov for å bryte ut av det. Som en kylling som skal klekkes, hvor enn teit det må høres ut. Etter kreftbehandlingen hadde jeg en periode der jeg var så full av iger og livsgnist, jeg var ikke redd for noe og jeg elsket det! Jeg vil tilbake dit, det var en digg følelse jeg vil kjenne på igjen. Det var vel koronaen som stoppet det, når jeg tenker meg om. Eller ikke. Hvem vet.

Så hva gjør jeg nå? Venter på at samfunnet skal åpne igjen? Er det løsningen?

Meditasjon?Det har jeg tenkt mange ganger sikkert er bra. Det er bare ikke eh, gjennomførbart når alle er hjemme heeele tiden. Eller? Fins det andre måter?

Hva gjør du for å ta vare på deg selv?

Takk for at du leser  ♥︎

I går erkjente jeg, først og fremst ovenfor meg selv, men til følgerne mine at jeg har ei krise på gang. Jeg har kjent at noe er feil en stund men ikke klart å sette ord på det. Altså vi snakker jo minimalt med andre mennesker om dagen og jeg er typen som resonnerer meg frem til ting via dialog, før det kommer som tekst.

Kanskje det er derfor jeg blogger så lite også, for jeg har ikke tekster som «kommer ut» av hodet slik det pleier å gjøre. Men i går kom det, midt i en story der jeg snakket til meg selv egentlig. -Jeg fyller 40 år om ei uke og det stresser meg! Jup, førtiårskrisa er i full anmarsj og leopardmønsteret fyller seg opp i skapene mine.

Det er for tidlig syns jeg, førti var jo ELDGAMMELT da jeg var lita. Men jeg føler jo meg som forever 25. En leser skrev så fint: 40 er 29 år med 11 års erfaring 🥰 Takk for den!

Det hjalp bare å si det høyt, jeg har ikke tenkt å gjøre som Kim Kardashian og la tallet passere som en vanlig bursdag. Jeg skal feire stort! Så stort som corona tillater riktig nok, men jeg skal ikke skjemmes over tallet. Nå kjenner jeg at jeg risikerer å bli selvmotsigende men til helvete med det. Den usikkerheten er sikkert en del av pakka og helt ærlig så er jeg ikke sikker på hva jeg er usikker for i det hele tatt. Det får bare stå sin prøve og så går det faktisk helt sikkert over det også.

Jeg bruker tiden på å trene og spise sunt OG godt. Jeg tar bedre bare på meg selv enn før og det liker jeg. Jeg er stolt over en del kamper jeg har tatt de siste årene og at jeg i dag kjenner meg mer hel enn noen gang før.

Dette er bursdagsmåneden min, denne skal jeg nyte! Og så kribler det i magen min igjen når jeg skriver dette. Haha, så teit. Jeg virkelig hater at jeg kjenner på en usikkerhet men den er sikkert uunngåelig. Så JEG skal både kjenne på den, erkjenne den og begrave den. Og bruke så mye leo jeg vil!

Hoh! For ei uke! Hjemmeskole og hjemmekontor for fire personer.. Det er som å invitere kort lunte og frustrasjon inn i stua!

Jeg må si jeg har virkelig prøvd og jeg har virkelig ofret for å få dette til å fungere. Jeg klarer ikke ha hodet på to steder, jeg sier jeg er kvitt fatigue men det er jeg ikke altså. Ikke under slike omstendigheter. Så min egen jobb har jeg bare måtte drite i, den har hopet seg opp som et nydelig søppelberg som jeg må ta fatt på nå i helgen.

Men noen lyspunkter har vi da hatt og jeg har utnyttet enkelte situasjoner så godt jeg kan. Den ene dagen f.eks så måtte jeg inn i nettbanken for å aktivere bankID på SIM, samtidig som jeg voktet at poden gjorde matteleksa si. Det ble såklart krøll. Jeg rota det skikkelig til og ble utestengt fra banken, så jeg måtte ringe kundesercive. Da viste det seg at jeg bare hadde blandet «personnummer» og «personlig kode» og slettes ikke blokkert minnebrikken, men bankdamen holdt meg tålmodig i hånden og guidet meg gjennom nettbanken og så fikk jeg gjort det jeg skulle. Jeg takket henne for hjelpen og følte meg som en skikkelig noob.

Ellers så har jeg levd gjennom ungene og måtte utnytte deres oppgaver så godt jeg kan for egen vinning. Trening har vist seg å være kombinerbart med deres gym. Vi har dansa blime-sangen, hatt styrketrening til alfabetet: K for kanin! (hoppe hoppe) og Just Dance på Play Station. Jada, alt hjelper.

I kunst og håndverk la jeg inn et «tilfeldig forslag» om å lage islykter, noe som ble godt mottatt så da ble det DIY materiale til bloggen min. Riktig nok ikke med tulipaner inni islykten men konditorfarger som han insisterte på, men det er da noe!

Vi har også gjort et uregelementært naturfageksperiment med såpebobler ute i kulda, for om man bruker sugerør så sprekker nemlig ikke boblene og det blir veldig lett å få de til! Bare prøv selv! Når boblen sitter på flaten så kan vi se hvordan det vokser isroser over hele bobla. Jada, alle bidrag er velkomne, selv de som ikke er utført av meg.

-Men jeg er litt usikker på det jeg gjorde på fredagen, jeg må nesten bare skylde på egen desperasjon.. 

Jeg tok en sjefsavgjørelse da oppgaven lød: «bak noe du har lyst til og gjør om målene i oppskriften til hele liter og kilo». Da fikk jeg T til å bake proteinrundstykker til meg enten han hadde lyst eller ikke. I premie fikk han røre sammen en Regal lys brownie posekake. Jeg har skullet bake rundstykker hele uka men ikke funnet tid eller hode til det, og nå ble det gjort! 

Så nå er det helg, jeg er som en svamp i kroppen og kjenner jeg trenger noen dager for å komme meg. Neste uke er det 50% skole. Det er 50% gode nyheter!

Hvordan har du taklet å ha hjemmeskole?

Klem fra meg

Vi gjorde noe utrolig hyggelig på fredag, Ørjan satt på FaceTime og skravla med fetteren sin, så satte jeg meg ned sammen med de og så kom Sofia og joinet oss og vi endte opp med å bli sittende å prate og se på ferieleiligheter faktisk, til langt på natt! Det er viktig å drømme 😆 Det var som at vi var i samme rom, hjernen fikk 10 sosialiseringspoeng og ingen trengte å ta taxi hjem akkurat 🥳

Dagen etter derimot innså jeg at polet faktisk er stengt og at vi nå har ganske lite alkohol igjen i huset. Det i seg selv er ikke et problem, for vi klarer oss fint uten men her er utfordringen: Når jeg var liten så fikk vi bare godteri på lørdager og mens noen spiste opp snopet sitt med en gang så sparte jeg på mitt. Dumme meg delte til og med ut til de andre.

Akkurat nå så vet vi ikke når polet åpner igjen og for min del så er det faktisk ikke aktuelt å risikere at han skal få mer enn halvparten av det som er igjen, uansett hvor lenge det måtte strekke seg. Så nå har jeg delt opp polvarene i to, ihvertfall de enhetene han vet om, slik at vi har hver vår del.

-Jeg har såklart veid innholdet.

Så da får vi se hvem som varer lengst! Jeg har allerede et triks på lager; dersom Ørjan spør om vi skal ta oss et glass vin så skal jeg passe på å spørre: «Tja, spanderer du?» 😉

Herregud så STAS å få være med på både forside OG baksiden av Kamille!

De kom hjem til meg for å se hvordan jeg klarer å vise en lang finger til flink pike syndromet og sjonglere hjemmekontor, mammalivet og coronatilstander. En undersøkelse har nemlig vist at kvinner går seg på veggen så det synger om dagen.

Jeg skal være den første til å si at ja, dette ER utfordrende, jeg er også tynget og har dager der det blir så overveldende at jeg ikke får åpnet døra.

Som en liten løsning har jeg rett og slett ryddet gjesterommet/kottet og laget meg mitt eget rom i huset! Her får jeg jobbe i fred, ingen klager på rotet mitt og jeg bestemmer alt helt selv. Når jeg lukker døra så er det ikke lov å forstyrre meg. Og ja, jeg har utnyttet det til å ta en høneblund midt på dagen. Såklart 😄

Intervjuet kan du lese HER

Bildene er tatt av Thomas Qvale 🤩

Nå ble jeg redd for at du skulle tro at «pikerommet» er ryddig, det er det ikke. Men jeg har en velfungerende ryddig KROK. Det duger i massevis!

Da har jeg stått på skøyter ute i naturen for første gang på kanskje 20 år, og det er noe helt annet enn å stå på bane med bruskasse og en benk i umiddelbar nærhet!

Herregud så moro! Jeg fikk bli med Heidi, hun er både lokalkjent og vant med å holde kurs for nybegynnere så jeg måtte bare svelge alle kameler og innse at jeg var på tur med støtte, og pensjonistlaget suste forbi oss. Det var egentlig litt kult. Innen jeg hadde kommet meg halvveis tilbake så passerte de oss for tredje gang og heiet på meg!

Så nå har jeg skjønt at det som gjelder er altså turskøyter. That’s the shit. Legger bilde av et eksempel men det fins for enhver smak. Danseskøyter er visst bare slitsomt. Det kan jeg bekrefte, jeg er støl fra skinnleggen og opp til ræva. Av typen «problemer med å sette seg på do». Og det var det verdt!

Sjekk @turheidi på Instagram for tips til utstyr og regler man trenger for å gå på isen, veldig greit tilfelle man skulle ramle nedi.

Den skøytestøtten vurderer jeg seriøst altså. Eller to isstaver, funker også fint 🙂

Nå er jeg litt forvirra jeg, for selv om jeg visste at pandemien ikke vil være over ved nyttår så er det jo mer kaotisk nå enn noen sinne. Her en kveld kom en laaang liste fra regjeringen om at nå stenger alt i to uker, men ingenting av det ser ut til å skje. Så forsvant listen uten forklaring fra regjering eller media (som jeg kunne finne) og det media snakker om nå er at vaksineringen går i sneglefart. Hva skjedde med at kommunene hadde coronavaksine-øvelse på influensavaksinen i høst og stolt kunne annonsere at man hadde klart å vaksinere 1800 på èn helg? (Det var bare èn kommune alene)

Jeg skjønner ikke. Akkurat nå syns jeg det er alt for lite informasjon om hva som foregår og alt for lite håndfast å forholde seg til. Jeg er ikke bekvem med det og det tror jeg ikke mange andre er heller. Jeg er vanligvis den som støtter regjeringen fullt ut og har tillit til at de har kontroll men akkurat nå syns jeg ikke det er spesielt imponerende og vitner om byråkrati og dårlig kommunikasjon.

Jeg syns vi fortjener bedre, vi som er med på denne dugnaden og er så, så, så tålmodige. 

Og jeg er kanskje dum som slipper ut litt steam her nå, men til og med jeg som er et seigliva og tålmodig menneske trenger å lette litt på trykket, kanskje for å få litt tilbakemeldinger som jeg trenger. Litt informasjon, for jeg finner den ikke alene. Litt håp, for jeg er sliten av å holde hodet oppe. 

Her var vi sammen med noen venner den dagen de nye «reglene» kom. Utendørs og etter boka, får vi håpe. Man kan jo ikke være sikker, når det kommer nye retninglinger, anbefalinger, anmodninger, oppfordringer, regler, alle med ulike betydninger. 

Jeg lurer på hvordan regjeringen tenker at alle skal få med seg riktig informasjon og hva det faktisk betyr, når jeg som leser fem-seks aviser hver eneste dag, ikke skjønner bæret? Hva med de som ikke leser aviser? Eller ikke forstår språket?

Jeg vil gjerne ha litt mer klarhet i ting, og det trenger jeg NÅ. 

Godt Nyttår! Har du nyttårsforsettene dine på plass? Du vet, de du kommer til å droppe om 4 uker fordi det ble for overambisiøst og om et halvt år når du spør deg selv hva som skjedde så avfeier du deg selv med at «Åja de greiene der? Det skjedde ikke.»

Jeg har ingen nyttårsforsetter. Et forsett er et absolutt mål som et alt for utsatt til å feile og lagt på skrothaugen. Vi har i tillegg nå vært gjennom et år der utrolig mange planer og drømmer har blitt satt en stopper for og ingen vet helt hva det beste året vil bringe.

I stedet så har jeg intensjoner. En nyttårsintensjon er nemlig en like bindende greie som et nyttårsforsett, men den er i tillegg justerbar og tilpasningsdyktig.

Ta for eksempel bloggen min, hadde jeg hatt et mål om å skrive her hver dag i disse tider når vi alle er hjemme, ingen arbeidsro og ungene henger i beina på meg, så hadde jeg blitt frustrert og skuffa over at det ikke er gjennomførbart. Tro meg.

Jeg velger derfor å ikke la det henge over skuldrene mine hver dag og har heller en intensjon om å skrive så ofte jeg kan. Det er jo ikke viljen det står på, men helsen. Og når jeg får muligheten og skriver, så føler jeg meg så bra!

I 2021 har jeg en intensjon om å ta litt bedre vare på meg selv siden vi må innse at store deler av dette året enten vi vil det eller ikke, blir en forlengelse av 2020.

Noen tiltak jeg må gjøre for å ta bedre vare på meg selv er å skape en bedre arbeidsstruktur slik at jobb og hverdag ikke flyter sammen. Klarer jeg det, så har jeg en intensjon om å komme i gang med noen prosjekter som jeg har hatt på blokka lenge. Dette ser jeg virkelig fram til.

Dette året skal jeg virkelig gi jernet, men på en helt annen måte. Jeg skal stelle godt med meg selv og samtidig oppnå mine hårete mål.

Til slutt så har jeg en intensjon om å fortsette treningen jeg endelig, plutselig, ut av det blå kom i gang med. Jeg er så positivt overrasket over meg selv, måtte det virkelig fortsette. Det er intensjonen iallefall!