Det føles som i går da jeg flyttet alene fra Vestlandet til Majorstua og tok IKEA bussen med en madrass jeg kunne sove på første natten. Jeg drasset den med meg på t-banen med to tau knyttet rundt og følte meg som kongen på haugen som klarte meg selv.

Og nå er det Leah som flytter, til en leilighet som ligger omtrent rett over gata fra kontoret mitt!

Ingenting er så kult som den første leiligheten som skal innredes og man har omtrent bare sengen sin og noen kopper. Jeg ELSKER at hun sitter på Finn.no og speider etter gratis sofa, at hun blir GLAD for fire ulike vinglass, de gamle stolene jeg hadde stående på kontoret og de godt brukte ventemøblene fra da jeg hadde neglesalong. Det er så mye historie i de møblene, jeg har ikke fortalt henne at hunden Poppy døde på det bordet da.. 😉❤️

Så vi fylte opp bilen med ting og tang hun ville ha (digg å få ryddet!) og så bar Dexter, Leah og jeg stolene.

Dexter bar ene stolen hele veien og syns dette var UTROLIG spennende. Han kan forresten bare drite i å flytte hjemmefra før han er 25, orker ikke 😭❤️

-Så, da har vi fått oss leilighet på Majorstua haha! For nå kan Leah komme hjem til oss og være barnevakt og så kan vi låne leiligheten hennes i byen.

Vi er på Sunnmøre i høstferien, å som jeg har gledet meg til å komme hjem igjen. Vi kjørte opp allerede på torsdag fordi Ørjan hadde show i Brattvågen og nå på torsdag som kommer så skal jeg på en jobb i Ålesund.

Jeg skal være med på en stor innsamlingsaksjon!

Ålesund sykehus har ikke egen PET-scanner og nå arrangerer Sparebank 1 SMN en folkeaksjon for å samle inn penger til denne livsviktige maskinen. Massevis av lokale kjentfolk er med og vi håper å få inn masse penger, spesielt siden Sparebank 1 har lovet å DOBLE beløpet!

En PET scanner er kjempeviktig for å bl.a avdekke spredning av kreft, siden den ser bittesmå kreftceller. Jeg har selv tatt en slik scan før jeg ble behandlet for livmorhalskreft i fjor. Det var helt avgjørende for at jeg fikk rett behandling og i dag er jeg fader meg kreftfri.

Så om du er en privatperson eller bedrift som vil at jeg skal ringe deg og ta imot ditt bidrag så send meg en mail på komikerfrue@gmail.com 💓 

Innsamlingsaksjonen kan følges på Smp.no LIVE 1 oktober kl 19-21!

 

• 

I dag har ALT handlet om puter. Jeg visste at jeg skulle på et fabrikkbesøk og fikk lage min egen pute, det kan jeg fortelle mer om ganske snart. Men at det skulle få meg til å trykke på GO-knappen på et prosjekt som jeg har hatt på vent ganske lenge var jeg ikke helt forberedt på. Men sånn er livet noen ganger, plutselig får man noe servert på et fat når man minst venter det. Og da er det bare å ta imot selv om komfortsonen hyler av skrekk! Så det spørs om jeg får sove i natt..

Men putedagen stoppet ikke der, for da jeg kom hjem så hadde det blitt levert en pakke i posten, helt perfekt timing før Ørjan reiser i morgen. Han skal ha show i Molde, Rauma og Kristiansund i helgen. Det er første jobben han reiser på siden februar. FEBRUAR!

Det vil si at vi har sett trynet på hverandre 24 timer i døgnet, 7 dager i uka, i 7 måneder i strekk. Han gleder seg ganske mye, både til å stå på scenen igjen men garantert også å bo på hotell og nyte barnefrie og Marnafrie dager.

-Så da passet det perfekt at det kom en PUTE i posen, som jeg også har laget selv, som han kan ha med seg på tur. For etter sååå lang tid sammen med meg så kan han jo få abstinenser!

• 

• 

Herregud det skjedde så mye forrige uke, jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Jeg har satt i gang noen nye jobbprosjekter nå når energien endelig er mer på min side (hurra!) og da ble det som at universet sa: Å jasså er døra åpen? Så jeg har det veldig gøy og veldig travelt. Men ikke nok med det, vi fikk servert lekkasje på kjøkkenet samtidig! Er det mulig??

-Og vi har åpen løsning så det er ikke bare kjøkkengulvet som må tas opp, men hele gulvflaten. Altså ALT gulvet på kjøkken og stue. Jeg brukte flere dager bare på å ta det inn. Vi har jo nettopp gjort alt dette! Kunne ikke det ha ventet ca ti år?

Vi ble sendt rett ut på gulvjakt for dette skjer kjempefort, så nå har vi sett på flere gulv som er på lager og må bestemme oss over helgen. Jeg forelsket meg i en sykt fin parkett i herdet tre, den var selvfølgelig langt over budsjett og vi har så godt som bestemt oss for å gå for laminat.

Vi har kids, dyr, vi går inn med sko og det er kjøkkenområde. Så laminat er visst greia, og det har visst skjedd mye på den fronten. Jeg fikk flere hundre tips fra dere på Snapchat, det var virkelig flertall som mente laminat. Så takk for det!

Så nå skal vi bare ha noen flere gulvprøver hjem før vi bestemmer oss. Og så skjer det!

• 

Time flies when you’re having fun!

Carina og jeg hadde oss en etterlengtet sen lunch i går og så kom gubben hjem med et par venner og så kom naboen over og før vi visste ordet av det så var klokka halv fem på morgenen. Hah så lenge har jeg ikke rangla på mange år, det var helt fantastisk!

Det blir nok en stund til neste gang da, for hele dagen i dag har vært helt ute å kjøre. Vi har bare ligget på sofaen og bestilte pizza. Ganske digg det også, bortsett fra at jeg har hatt en tre sekunders delay i hodet hele dagen 😅

Nå skal jeg legge hodet på puta og jeg gleder meg til jeg våkner i morgen -uthvilt og synkronisert.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Slik så livet ut for ett år siden. Fy faen det har gått et helt år siden kreftbehandlingen sugde livskiten ut av meg. Et helt år!

Det er vanskelig å se på bildene nå uten å kjenne bitterheten sprenge i brystet, men, det igjen forteller meg at jeg begynner å få det litt på avstand. Og det er en stor seier i seg selv.

Det er litt vanskelig å skrive dette, for jeg slites mellom hvem jeg vil være, hvordan jeg vil fortelle.

Versjon 1 er en endeløs lang og dyster klagesang om hvor langt nede jeg har vært, om hvor tungt det er å ha fatigue og ikke kunne gjøre en brøkdel av det man vil, sviktende hukommelse og det å føle seg utilstrekkelig som mamma. Det blir feil fordi det definerer ikke meg akkurat i dag, men har preget meg hele det siste året.

Versjon 2 er mer girlpower, fuck you cancer i kicked your ass og nå er jeg endelig på beina igjen. Men det utelater alvoret som faktisk er ganske essensielt og tegner mer et bilde av hvordan jeg har det akkurat i dag.

Etter kreft er kroppen som ei utslitt vaskefille og alt må bygges opp igjen. Det tar tid. Den tiden er en utfordring for det er så omfattende og da kryper man gjerne ned i et mørkt hull. Oh yes I did.

Jeg ble litt paff når det gikk opp for meg at det nå er ett år siden jeg var ferdig med behandling. Jeg har jobbet mye med meg selv i det siste og kommet meg så langt. Jeg kjenner smilet når øynene igjen, og så fikk jeg plutselig disse milepælene slengt i trynet. Minner jeg ikke var helt klar for å møte.

Men jeg skal gjøre det og samtidig holde meg oppe fra det mørke hullet for ned dit orker jeg ikke gå flere ganger. Jeg trives ikke med å være deprimert. Tunge tanker avler flere tunge tanker. Sånn er det bare. Og jeg har manuelt klart å skru av den bryteren.

Jeg vant! Det er fokuset mitt nå. Jeg vant for helvete.

I fjor sommer var jeg helt besatt på å ta dykkerlappen så snart jeg var ferdig med kreftbehandling. Jeg har en sterk følelse på at jeg hører hjemme under vann og jeg har både dykket med instruktør og snorklet i syden. Det er så stille under vann, det liker jeg. Å bare få være i sin egen verden, uten å bli mast på. Digg.

Det å bestemme meg for å ta dykkerlappen opplevdes veldig befriende og brusende og jeg gledet meg veldig. Men i år har det hittil ikke blitt dykkerkurs på meg, uhm.. jeg skulle ønske jeg hadde en god unnskyldning men jeg ble litt mindre ivrig etter at jeg stilte med dykkerdrakt på stranden og fikk en reality check..

Norsk vann er jo dritskummelt! Altså, jeg kan ta krystallklart tropisk vann for da SER jeg jo krokodillen og haien komme på lang avstand. Men vannet vårt her hjemme er jo rene skrekkfilmen! Gudene må jo vite hvilke monstre jeg kan møte på bak tang og tare, alger og grums.

Så nå er jeg skikkelig usikker! Tør jeg dette? Er det rette sporten for eksponeringsterapi? Blir det dykkerlappen på meg i år, eller in a while, crocodile?