I dag klarte jeg å få med Ørjan på et event! Det hadde jeg seriøst aldri trodd skulle være mulig, men manageren min Annette var også med så da skulle vel han ikke være noe dårligere. Vel, vi damene hadde det ihvertfall kjempekoselig og fikk se på alle de nye fine solkremene til Cosmica som ble lansert.

På UBs kontorer i dag kom det opp at Ørjan har vært i kommentarfeltet mitt i går kveld og svart surt til en leser som gjerne ville vite hvor bamsen vi fikk var kjøpt? Til hans forsvar så var det å svare nebbete det siste han gjorde før han gikk og la seg, dvs at han var nok rimelig trøtt, men å skrive jiizes til mine lesere har han nå lært at det skal han ikke gjøre igjen og han la seg skikkelig flat for oppførselen sin.

Vel, han lå ihvertfall flat inntil han kom på at han kunne, når han først lå der nede, demonstrere de siste armhevings variantene han har lært av treneren sin.

Dette skjedde i dag:

Jeg satt i en taxi på vei for å møte Ørjan og Dexter og på motorveien bråbremset plutselig sjåføren kraftig og jeg ser at det står en havarert bil i taxifeltet. Det var på nød og neppe at vi rakk å unngå bilen men det var på ingen som helst måte over. Jeg ser sjåføren løfter blikket mot speilet sitt og han tråkker knallhardt på gassen og kaster seg ut i veibanen ved siden av, han lager lyder som oj-oj-oj-oj-oj og svinger lynraskt tilbake til taxifeltet når vi hadde passert den havarerte bilen.. Bak oss kom det nemlig rasende en stor turistbuss som tutet som en gal mens den nærmet seg oss med 100 km/t og den tre-felts veien, full av trafikk, hadde nå med bare to ledige felter der alle kjøretøyene mirakuløst skulle passere den havarerte bilen. Jeg sitter sidelengs i setet og holder meg poengløst fast. Jeg sitter der nemlig uten bilbelte. Skammen skyller over meg samtidig som jeg kjenner frykten herje i kroppen. Tankene mine flyr. Jeg ble sint. Jeg tenkte nei, nei, NEI! Dette skal ikke skje nå! Jeg innså at livet kunne faktisk ende her, -så fort. I et øyeblikk der en minst så det komme. For som sjåføren sa etterpå, den bussen der hadde ikke klart å stoppe for oss.

Selv om det gikk bra så ble det en helt spesiell opplevelse å sitte i bilen etterpå. Det ble stille, jeg hadde mest lyst til å kast meg om halsen på sjåføren og takke han. Mitt lille forsøk på å fjase det bort med at «jaja, det gikk jo bra» ble rettet opp av sjåføren som tok det hele veldig alvorlig. Han tok faktisk ansvar for oss begge ved å tenke raskt og handle riktig og fortalte meg flere ganger etterpå hva jeg selv måtte gjøre dersom jeg noen gang skulle få bilhavari. 1: Forlat bilen umiddelbart. 2: Sett opp varseltrekant 150 meter bak bilen. -Her var det hverken varseltrekant og sjåføren satt bare stille i den havarerte bilen. Jeg håper det gikk bra med han eller henne.

Det jeg observerte gjentatte ganger mens vi satt der i bilen siste stykket var at han hadde på seg bilbelte. Og jeg hadde ikke det. Hadde vi kræsjet hadde han antagelig blitt skadet, mens jeg hadde flydd ut av bilen som en filledukke. Skammen satt tungt i meg. Skammen over å ikke ta ansvar for eget liv, mine barn og meg selv. Skammen over å ta ting for gitt og tro at det ikke skjer meg. Har jeg ikke lært dette før?

Jeg forlot bilen ved ankomst med et takk til sjåføren. Takk for at du reagerte så kjapt. Og så gikk jeg skjelvende med gråten i halsen der ifra.

Jeg lover meg selv og mine barn og min mann å aldri sitte i en bil uten bilbelte igjen. Og jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme.

Det blir alltid mye familietid når jeg er hjemme så da rekker jeg ofte ikke å oppdatere bloggen noe særlig. Nå i helgen har vi feiret pappas 70 års dag og det har vært så hyggelig! Gratulerer med dagen, pappa, takk for en kjempefin helg <3

For å hjelpe meg litt med teknikken i dag på trening så ble jeg plassert over noen kasser slik at jeg skulle kunne klare å komme meg langt nok ned og samtidig ha vekten på hælen, uten å falle bakover (jeg får ikke lagt ut videoen pga et teknisk problem men du kan se den HER). Mens jeg da står og heiser meg opp og ned så tenker jeg koffert og får trener Sunniva til å filme meg slik at jeg kunne sende en offentlig udiskret og indirekte (kall det hva du vil) beskjed til mannen min om at nå kan… ja, at jeg er i form igjen da, kan man si. 20 kg ekstra under graviditeten var ikke akkurat det som bidro til zumba hjemme på soverommet.

Det jeg ikke tenkte på da, var at menn ofte tar ting veldig bokstavelig. Og min mann er intet unntak. Han er ikke den som vil vente 8 uker på en sofa, da tar han heller butikkutstillingen for å si det sånn. Så når jeg kom hjem så stod jo han og sang i dusjen. Men jeg hadde jo først møte med kontordamen, og så hadde vi time hos helsesøster, og så frisørtime til guttungen, middag, lekser..

Dagen den går, som den alltd gjør, og SÅ, etter at barna var i seng, èn time på overtid men bedre seint enn aldri, så kan jeg endelig hoppe i dusjen, og sier til Ørjan: Vil du dusje med meg? Han blir paff, ser tungballet på meg, ser på klokken og sier skuffet; –Jeg må på jobb nå jeg.  #småbarnsliv

I dag har jeg gjort to store ting; Tatt selfie mens jeg har spilt inn en reklamefilm hjemme i stua, som jeg gleder meg til å fortelle mer om, og så har jeg vært i et møte som var veldig produktivt og avgjørende for tiden fremover. Jeg skal få være med på noe kjempespennende, er det ikke irriterende at jeg sier A og ikke B? Hehe, unnskyld for det. Men det er nesten verre for meg som sitter og vet, og dør etter å fortelle.

Når man har hatt en lang produktiv dag og faktisk er kjempeglad, men sliten, så er det ikke lett å smile på bilde når mannen din som tar bildet presterer å si noe kritisk i det han løfter opp kameraet. Haha stakkars mann kunne bitt av seg tunga, så vi tok ikke flere bilder. Vi sa oss fornøyd med dette og kalte en spade for en spade.