Det skjedde noe i dag som trykket på en knute jeg har ubevisst gangd på lenge.

Det har vært vanskelig å skrive i lang tid, såklart har jeg lagt fra meg blogg og mye annet når jeg har vært syk men i ettertid så har jeg møtt mine egne tanker nesten uansett hva jeg begynner å skrive på.

Er jeg glad, så tenker jeg «Åja er du så glad du da, som om alt er bra igjen og ingenting har skjedd?» Er jeg nedfor eller tankefull så tenker jeg «Åja skal du klage enda mer nå?» Er jeg morsom så tenker jeg «Hva er egentlig så morsomt med det da?»

Jeg trodde en stund at det var skrivesperre, men det er vel at man ikke kommer på noe å skrive og det har jeg aldri opplevd. Tvert imot så har jeg notater opp og ned med mye rart jeg har på hjertet!

Men jeg mangler én vesentlig ting:

Entusiasme.

Det kom en mail i dag med noen ord fra en dame som har skrevet en bok. Jeg leste ordene hun skrev og de traff meg så hardt at jeg ble sittende og grine i bilen.

Livet har kastet mye på meg men denne gangen har jeg ikke greid å reise meg helt igjen. Ikke enda ihvertfall. Selv om jeg er frisk så sitter jeg igjen med en fatigue (utmattelse) som jeg hater så intenst, for jeg vil så mye mer enn jeg får til.

De siste ukene har jeg hatt imponerende mye energi og jeg elsker det men likevel så klarer jeg å stoppe meg selv med mitt eget mindset. En bitterhet som gjennomsyrer meg.

Jeg ser virkelig frem til å lese den boka. Det er en selvhjelpsbok som handler om det jeg innser at jeg antagelig har, en livssorg over at ting ikke ble som jeg hadde tenkt. Jeg vil lære meg hvordan jeg kan nyte den nye utsikten selv om den ikke er akkurat det jeg hadde tenkt. Og selv om det føles som at jeg har mistet biter av nåtiden så vil jeg jobbe for en bedre fremtid der jeg er flinkere til å ta vare på meg selv, sette mer pris på ting igjen og finne tilbake til entusiasmen.

Mamma og lillesøs har kommet på besøk så i går tok vi er feriedag til Sandefjord. Der har nemlig storesøs både andunger og kaninunger! Altså, det blir ikke mer cuteness overload enn det! Gubben så det på instagram og ringte mamma, med beskjed om å passe på at jeg ikke kom hjem med flere dyr. Haha, han kan faktisk ta det med ro på det. Tvert imot så er jeg ganske panisk på å få flere dyr enn det vi har, det er hyggelig men i lengden så er det mye jobb, så besøke og låne er en bra greie.

Faktisk så har jeg lagt ut en annonse på Finn der vi tilbyr oss å være feriepassere til en reptil i sommerferien. Jeg håper virkelig at vi får den tilliten av noen og at det samtidig får husets 12 åring til å slutte å mase om slange eller øgle. Det ER IKKE kosedyr, men jeg skjønner at han syns det er kult.

Selv hadde jeg ilder, hetterotte, ørkenrotte og undulat i tenårene. Noen av de døde på «mystisk vis» når jeg ikke var hjemme, i følge moren min ihvertfall.

• 

• 

• 

• 

Annonse

Hjemmeferie kom til meg, her skal du hotellputer finne!

Jeg må bare si at jeg gleder meg til å være mye hjemme i sommer, for pakking og reising har en slags tendens til å bli ganske stressende for meg og det er jo alltid noe som går på tverke.

Så nå har jeg gjort klart soverommet for tidenes staycation og det føles som en luksussuite! For det er lite som slår det å legge seg i nytt, rent sengetøy ikke sant? Det er bare favorittfølelsen. Det er som at jeg får en premie på slutten av dagen. Og med svalt satenglaken, sommerdundyner som puster som en frisk bris og hotellputer i favorittfargene mine, så er jeg klar for en drømmesommer.

-Sjekk fargene på hotellputetrekkene da. Det er mine absolutte favorittfarger om dagen så jeg måtte ha begge. 

Hvilken likte du best?

Her er oppskriften for sommerfriskt soverom:

• Satenglaken
• Svalende satengsengetøy favorittblomsterene på
• Sommerdundyne (den puster så man blir ikke klam i varmen)
• Myke gode dunputer
• Matchende trekk til hotellputene mine

 

 

Nå er det opptil 50% på sengetrekk i sateng og 40% på dunputer hos Princess!

Sjekk ut nettbutikken til Princess for alle de sommerlige nyhetene. Det er så mye fint! Der finner du også en egen guide for valg av riktig pute, det er faktisk ikke så dumt å ta en titt på den.

Princessbutikken finner du HER

Moren min er lærer og kunstner og har slltid sagt at det å lære noe nytt er å legge lag på lag med informasjon oppå hverandre. Som i hagen, jeg skjønner mer og lærer mer hele tiden og klør meg i hodet av og til på «hvorfor skjønte jeg ikke det der før..?»

Det kalles en læringsspiral. Ingen blir superflinke til noe uten å legge alle lagene oppå hverandre, ett og ett.

De siste dagene har vært helt ufattelig sterke. Black lives matter bevegelsen (kan jeg kalle det det?) går over hele verden og jeg, som mange andre, tok noen dager før jeg kom inn i det og skjønte hva det handlet om. Hvor MYE det handler om.

Min svarte firkant på Instagram var mitt symbol på at jeg er i min læringsspiral når det kommer til rasisme. Jeg som trodde jeg visste så mye om det, pøh, jeg ante ingenting.

At rasisme kan gå så dypt og ligge i så mange lag ante jeg ikke. Virkelig ikke. Jeg har jo bare sett overflaten. Det vi får servert i aviser og i filmer, selv der er det så distansert at jeg ikke opplever det som noe som egentlig angår meg.

De siste dagene har jeg sett mange videoer som har blitt delt på Instagram og Twitter. Sterke filmsnutter, med virkelighet. Jeg ser dem. Lærer av dem. Noen deler jeg også videre, som den der man fikk rasisme forklart og hvordan bankene i USA fremdeles nekter mennesker huslån basert på adressen som er merket med rødt fra gammelt av. Fra en tid der man aktivt skilte mellom hvit og svart mann.

Den tiden et tydeligvis ikke over. Jeg er sjokkert!

Jeg fortsetter å ta til meg kunnskap. Det er en av mine plikter nå. Lytte til det som blir sagt. Opplyse meg selv om verden, lære barna mine at alle mennesker er like mye verdt og slå hardt ned på hverdagsrasisme. Selv små uskyldige vittigheter man ellers lar passere som gammeldags tenking.

Vi er ferdige med det nå. Nå skal vi fremover mot et samfunn der vi alle er like.

🖤

I dag er første dagen siden 12 mars at begge gutta er på både skole og barnehage samtidig, hele dagen!

Altså, jeg kjenner tårene presse på. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta det. Når barnehagen startet opp igjen så fikk jeg en skikkelig meltdown eller etterreaksjon eller hva det var. Fy flate da hadde vi holdt ut lenge! Men skolen til T har altså ikke startet igjen skikkelig før nå. De har bare fått være to timer på skolen, tre dager i uka. Resten har vært hjemmeskole.

Så nå vet jeg sannelig ikke hvordan jeg skal ta det, dette betyr at jeg faktisk får en del av livet mitt tilbake! Hurra!

Det betyr at jeg kan jobbe med mine ting igjen, mine prosjekter, på MIN tid! Ha ha ha ha nå ler jeg høyt her mens jeg griner en skvett. Det har ikke vært enkelt med min allerede halverte hjernefunksjon å være både mamma, hjemmelærer og selvstendig næringsdrivende.

Det er SÅ mye jeg har lyst til. SÅ mye jeg vil gjøre.

Jeg skal bare hvile litt først tror jeg 😅❤️

Hvem sa at sjokolade ikke var sunt?? Jeg har testet Snickers smoothie og er mektig imponert. Yummy!

Jeg puttet noen overmodne bananer i fryseren, som jeg alltid gjør når de blir så brune at ingen spiser dem. De brukte jeg i smoothien sammen med mandelmelk, peanøttsmør og kakao.

Det stod dadler i oppskriften også men sånne rare greier har vi sjelden i hus. Bananene var sikkert så søte at det ble like digg uten.

Oppskrift:

• 2 dl mandelmelk
• 2 frosne bananer
• 2 dadler (tydeligvis valgfritt)
• 1 ss kakao
• 1 ss peanøttsmør

Kjør i blender!

• 

• 

Nå er det nesten et helt år siden jentene dro på «sommerferie» til Vestlandet, før jeg ble syk, men så ble jeg det og da måtte de bare bli værende der. Venner og oppdrettere har passet de for meg, Nemi har til og med fått babyer! Og nå har jentene endelig kommet hjem, de fikk haik med noen som skulle hitover med stor bil for å hente noen andre marsvin i nærheten av oss. Marsvineiere altså, det er en egen rase ❤️

Gutta ble megaglade når de fikk vite at Nemi, Elsa og Muffin skulle komme hjem. Ørjan ble ikke SÅ happy stakkars, det ER mye styr med marsvin, de spiser noe infamt mye og driter tilsvarende, og det lukter selvfølgelig også. Men jeg liker å styre med de, det er verdens snilleste dyr og de har ulike personligheter. Flere aldresenter har faktisk Marsvin som terapidyr. Og jeg har de som terapidyr, så det var ikke et spørsmål engang og dessuten har Ørjan de dumme fiskene sine så da kan han ikke si noe.

Men vi kom til et kompromiss som kanskje ikke er så dumt. Marsvina skal få bo i hagestua, der er det god plass og fin temperatur. Og da kommer jeg til å tilbringe mye mer tid der ute og det er sikkert alle glade for.

Buret lagde jeg av denne modul-klikk-greia her, kr 299,- på Clas Ohlson. Den kan settes sammen så stor en bare vil! Marsvin liker ikke å være alene, bortsett fra Elsa, hun er den roligste av alle men fikser ikke andre marsvin og er megasær så hun trives best i egen binge og jeg skal bygge på slik at hun får sin egen med nok plass i og eget hus.  

Dyra mine går på to-lags fleecepledd og under har jeg aviser eller tisselaken. Doen setter jeg under høyet, for de tisser når de spiser så derfor er de faktisk pottetrent. Underlaget er en pallekasse-underplate i plast fra Plantasjen, de har også lignende på Biltema og i flere størrelser. Det passet helt perfekt.

 

Jeg føler at den litt generelle oppfatningen er at man ikke skal klage fordi man ikke har det noe verre enn andre i disse dager. Ja, vi er i samme båt på ene eller andre måten, men det betyr vel ikke at vi ikke lider? Personlig så skulle jeg ønske at jeg hadde klaget litt mer. Mye mer. I ukesvis har jeg som alle andre gått på akkord med meg selv, med oppbretta ermer og tatt en for fellesskapet. Samtidig har jeg brent lyset i begge ender, og nå har jeg gått meg på en kjempesmell.

Det startet med at Dexter fikk gå i barnehagen igjen, da senket jeg skuldrene et lite hakk og mere skulle det ikke til. Kvelden etter begynte jeg å grine sånn skikkelig mens jeg så på Netflix serien AfterLife2, den er grei, tenkte jeg, jeg trengte sikkert en forløsning og det er bare bra å lette litt på trykket. Lite visste jeg da at det var bare starten. For dagen etter dør hunden til bestevenninnen min, Nero, som jeg elsker, og da åpnet kranene seg for fullt. Jeg grein utoppelig en hel kveld, så mye at ungene reagerte og jeg måtte forklare hvorfor jeg gråt så mye og så lenge og forsikre de om at det ville gå bra altså, jeg måtte bare gråte ferdig. 

Men jeg ble ikke ferdig da heller. Dagen etter, altså dag 3, så klarer jeg å knekke en negl i kassa på butikken. Den knakk jævlig langt ned og jeg fikk helt sjokk over at det skjedde på en negl som i utganspunktet var helt kort og jeg kunne se rett inn på huden som er under neglen. Det kom en forknytt lyd fra meg og kassagutten spurte om det gikk bra og jeg bare «ja, ja» mens jeg HYLTE innvendig og når jeg kom ut i bilen ble jeg sittende og hulke og grine så snørra rant. Det gjorde ikke lenger vondt engang, men jeg syns så jævlig synd på meg selv og klarte ikke stoppe.

Det har rett og slett samlet seg opp for mye undertrykt stress disse ukene og jeg har ikke lettet på trykket en eneste gang. Fordi jeg ikke skal klage, men gå med rak rygg og spare andre for mine problemer. Men nå sier jeg det høyt; Jeg er drit sliten og stressa over alt jeg ikke får gjort parallellt med å være hjemmelærer, ha hjemmekontor, være mamma, kone, og ha et eget liv. Stryk det siste, men det hadde vært fint om jeg hadde kunnet få stå opp om morgenen før resten av familien uten at det rabler for meg bare katten maser om mat. Det hadde vært fint om jeg ikke følte at alle skal ha en del av meg twentyfour føkkings seven.

Sånn, føler meg bedre allerede.

Faktisk så ringte jeg mamma her en dag, hun kan jeg alltid klage til. Og så klagde jeg i vei uten skamtarm og jammen så viste det seg at hun hadde ganske så like ting å klage over hun også. Vi forstod hverandre og det var skikkelig godt. Vi er sikkert mange som går på akkord med oss selv akkurat nå og lider innvendig. 

Jeg kan si det, at å grine hjalp faktisk bittelitt og gav meg litt mer perspektiv på at jeg ikke må glemme å også ta vare på meg selv. Så nå skal jeg klage masse fremover. Og se triste filmer som release. Anbefaler AfterLife som en grei start!

 

 

Jeg var på Radiumhospitalet i dag for en kontroll, det er ofte en del bivirkninger etter strålebehandling og jeg slapp ikke billig unna jeg heller. Noen blir gående kanskje livet ut med diaré og tarmplager, andre får konstante problemer med blæren, mens jeg har blitt velsignet med intet mindre enn nekrose i strålesåret.

-Gratulerer, du har koldbrann i vajayjayen, var første tanken min og jeg fikk bilder i hodet av krigssoldater med store svarte sår og amputerte kroppsdeler.

Jeg måtte svelge et par ganger før jeg turte å spørre om sammenligningen. Heldigvis kan jeg heller sammenligne det med et sår i f.eks leggen, som ikke har nok vev til å gro. Det er jo hakket bedre.

Så nå blir det ny runde med biopsi og MR, for å utelukke kreftceller.

Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg føler akkurat nå. Jeg er oppgitt og utålmodig og syns at livet krever for mye av meg. Jeg syns faktisk at jeg har fått nok for en stund nå. Samtidig er jeg sjeleglad for at ting har gått så bra som de har gjort. Så kanskje jeg bare må se humoren i det. Jeg lever for faen.

• 

•