Planen om å spise middag på Bølgen og Moi på vei hjem i dag (Ø er på jobb og jeg og T dro på shopping) gikk i vasken da jeg ikke passet klokka om minsten såklart ble skrubbsulten før vi kom oss ut fra Oslo City. Da ble det kinamat da.
Jeg har alltid hatt behov for å spise opp alt på tallerkenen min. Jeg elsker all mat (som jeg liker), både lekre retter lagd med hjertet men også hel og halvfabrikater. Jeg klarer uansett ikke å gi meg før tallerkenen er tom, og er jeg mett så lyster ikke kroppen og potensialet å føle seg passe dum når magen verker etterpå er absolutt til stede. I dag hendte det noe som gav meg en ettertanke. Vi er som mange andre folk på IKEA nå og da, og har stor glede av kafeteriaen der. Det er en ypperlig anledning til å spise svenske kjøttboller med masse saus og poteter, sammen med mange andre fornøyde medsammensvorne. Vi var der rett etter jobb (det var tydeligvis også halve Oslo), og det var travelt i kafeteriaen. Og vi var sultne. Stakkaren som serverte lesset på mat til oss var tydelig sliten og varm, han svettet og det så ikke ut som at han trivdes særlig. Men det ble først mitt problem da jeg oppdaget svetteperlen som sakte rant nedover neseryggen hans.. Paralysert blir jeg stående og stirre på den, og skrekkscenarioet om at dråpen skulle havne i maten vår var virkelig i ferd med å bli en realitet. Det virket som det tok en evighet i slow motion. Sønnen min spurte meg om noe, jeg vet ikke hva, for jeg hadde ingen planer om å snu meg og risikere at en svetteperle fra «kokken» havnet usett i min mat og dermed i min munn og kropp. Denne mannens kroppsvæske stod ikke på menyen min. Jeg hadde så lyst å diskret si; Kanskje du skal tørke deg litt i ansiktet? Du ser veldig varm ut.. Men diskret? På IKEA? Jeg fikk ikke frem et pip. Jeg var på alerten, og tankene mine raste om hvor grensen gikk, og hvor mitt ansvar lå i dette. Perlen fortsatte sin tur nedover neseryggen, og så skjedde det noe. Han hever hånden, og med plasthansken sin (og ikke ermet!) tørker han vekk dråpen, som ikke blir tørket vekk en gang, bare flyttet på. Og med samme hånd, fremdeles med samme hansken på, tar han min tallerken, heller på saus og tyttebærsyltetøy. ….. -Hva jeg gjorde? -Jeg tok imot tallerkenen, med åpen munn som ikke fikk frem mer enn første bokstaven på en lang setning. Men jeg var skrekkslagen på å lage et scenario, en flause, tiltrekke oss oppmerksomhet, si ukontrollerte sinna ord, usikker på om det var jeg som overdrev og mest av alt; -redd for at han skulle bli pinlig berørt. Jeg registrerte derimot nøyaktig hvor han hadde vært i kontakt med tallerkenen. 
Juhu, en oppmuntring kom i posten i dag!
Bloggen i dag skulle egentlig starte med dette bildet:
