Jeg hadde med en liten assistent på jobb i dag!

Eller, han var ikke mye til hjelp, men fant seg godt til rette på hovedkontoret til agenten min. Han sov seg gjennom nesten to møter, altså jeg kunne ikke ha bedt om mer. «Onkel Henrik» passet godt på 🙂

Da han var baby så var han med hit hele tiden, så det var litt koselig å kunne ta han med igjen. Han begynner å bli mye enklere å ha med rundt omkring nå, han skjønner mer og vi kan prate sammen, det er så hyggelig når det er sånn!

Henrik klødde i figrene etter å få klippe Dexter mens han sov.

Vi ber til høyere makter hver kveld om at klippefrykten skal forsvinne med snøen i år. Eller, så får jeg begynne å gå med saksen i vesken hele tiden, parat til anledninger som byr seg til å klippe litt her og der. (Ikke i øret, har vært der to ganger alt..) Når jeg tenker meg om så er det kanskje JEG som har mer frykt for å klippe han enn omvendt.

Bustetrollet mitt!

Reklame -Flux-

Det gjenstår å se, tenkte jeg, da vi kjøpte slalomski til Dexter.

Men jammen fikk daddyen han i bakken, skilærer som han er (jeg fikk beskjed om å holde meg laaangt unna) og etter bare to turer i barnebakken så kjørte vi sammen hele gjengen i storebakken på Storefjell!

Det viste seg at det hadde blitt brukt et kraftmiddel forhandlingene. Skilæreren hadde et hemmelig triks i ermet, hva gjør man ikke for et fix med smokken..?

Det kom hjem en liten kar i går, etter en uke på besøk hos Farmoren, og han kunne fortelle at nå hadde han blitt stor gutt! Han hadde ikke brukt hverken smokk eller koseklut hele uken, ikke spurt etter de engang. Altså, GO Farmor, verdens beste avvenningsklinikk!

Alle smokker ble ryddet vekk og jeg tenkte at ..kjære gud i himmelen la dette være et faktum.

Så kom leggetid. Ville han klare å holde seg ren også nå når han var tilbake i et miljø der han tidligere har vært smokkebruker?

Optimistisk gikk vi til sengs. Målrettet, holdt all tvil på sidelinja.

-Èn hel time lå poden og vrei seg i sengen. Han svettet og sleit, var urolig og irritabel. Men ikke et ord. Og ingenting hjalp. Ikke stryking på ryggen, sovemusikk, eventyr eller mammas magiske trykk mellom øyenbrynene.

Halvannen time gikk og jeg kjente det tærte på tålmodigheten min. Hadde han seriøst ikke tenkt å gi etter snart? Han som ellers sovner på et blunk?

Så satte han seg plutselig opp. Så meg rett inn i øynene og sa bestemt; Mamma. Jeg MÅ ha smokk.

Nå var jeg på dypt vann. Hva innebar det å gi en smokkeavhengig, nylig hjemvendt fra avrusingsklinikken, smokk? Hva ville skje om jeg ikke gav den til han? Eller verste sorten; først nekte han den, for så å kanskje gi den likevel?

Jeg trakk pusten, så på han og svarte: Er du.. sikker?

Ja. Jeg må ha smokk. -Og kos. Og flaske med melk.

Det var ingen tvil om at han hadde bestemt seg for å sprekke. Noe så inni granskauen. Her var det all in, fullt party.

Han fikk smokken, øynene trillet bakover og han sovnet på sekundet. Han skal ha for innsatsen da, vi får prøve igjen i morgen ♥︎

Annonse for HBO Toonix

Nå er det så kaldt ute her vi bor, at vi kan nesten ikke leke ute! Da blir det fort å «bare være inne», så jeg måtte finne på noe litt ekstra gøy. Jeg inviterte nabokidden over, og lagde drive-in kino for de minste i kjellerstua, med goodiebags fra Toonix! (Du kan vinne en lenger nede)

Det er kjempelett; en pappeske blir fort til en bil med papptallerkener til hjul og ratt (fest de med gaffatape). Mer trengs ikke, men når jeg først er i gang så leder som regel det ene til det andre og bilene ble malt røde og fikk fancy registreringsskilt.

Tataaa!

Vi så på Flåklypa i dag, jeg elsker at Toonix har klassikere som Albert Åberg, Loonie Tunes og Pippi Langstrømpe!

Jeg har to ekstra goodiebagger fra Toonix, har du lyst å vinne de?

Skriv hvilket HBO Toonix program du liker best og du er med i trekningen 🙂

Siden sist jeg klippet min elskede sønn i øret, med uhell såklart, så har hårklipp vært et kjempeproblem. Om han ikke var redd for klippemaskinen nok fra før så var han nå også redd for saks.

I ettertid har klippene vært sporadiske og av ulik kvalitet, jeg har klippet han når han sov og ved en sjelden anledning er den èn frisør som har klart å lure seg innpå han. Av henne lærte jeg et triks som jeg håpte skulle gjøre susen, for hun klipper med en tynnesaks og da blir det ikke hakk i klippen selv om en må stoppe før en er helt ferdig.

Jeg kjøpte en sånn saks og tenkte at nå, NÅ er alle problemene over for nå kan jeg klippe litt nå og da uten å skade han og så blir han vant til det og da kan frisøren få slippe til.

Tålmodig og bestemt klippet jeg i vei mens han ristet på hodet og peivet etter den irriterende saksen. Her gjaldt det å holde tunga rett i munn og det gikk bedre og bedre. -Helt til jeg ble ivrig og skulle bare.. Så skjedde det.

Jeg sverger jeg trodde ikke det var mulig å klippe i hud med denne saksen, men det gjør det!

Med et hulkende barn i armene tok jeg skadevurdering mens jeg følte meg som verdens verste mor. Her var det om å gjøre å redusere skadeomfanget. Mens jeg tørket blod så var jeg helt rolig, sa såklart empatisk unnskyld mange ganger, men tilføyde at om han holdt hodet stille så ville det ikke skje igjen.

Jada, jeg innrømmer det. Jeg indirekte gav han skylden, men det er viktig å komme seg rett oppå hesten igjen etter et fall. Her kunne jeg velge mellom å ALDRI få klippe kidden igjen, eller å manipulere situasjonen litt slik at han opplevde belønning ved bra oppførsel.

Jeg stappet i han en is, plastret øret og klippet litt til før sjokket la seg og skrekken var et faktum. Bare litt, men nok til at jeg kunne si; Se, når du er flink og sitter stille så går det jo helt fint!

Hilsen Bad Mom.

Det var veldig spesielt å besøke Adele denne gangen. Stemningen rundt henne var lettere, jeg møtte to foreldre som fremdeles er slitne etter 24/7 overvåkning av barnet sitt, men nå med et lite glimt av håp i øynene, noe som ikke har vært der før.

Noen kjenner Adele Elvira godt fra før, og mange følger henne på Facebook og Instagram der hun får en stemme som deler hennes utvikling og livet med SMA. SMA er kort fortalt barneversjonen av ALS, det vil si at hun på et veldig tidlig stadium begynte å miste muskelkraft og uten behandling ville hun til slutt ikke engang klare å puste selv.

Adele var den aller første i Norge som fikk muskelmedisinen Spinraza, som da ble gitt gratis til forsøksbarna, av medisinfirmaet som lager medisinen. Hun fikk gode resultater og har nå en stigende kurve på styrke i musklene, i stedet for en synkende. Jeg kunne kjenne stor forskjell bare fra sist jeg møtte henne! Nå klarer hun å tegne, å ta og føle på ting og hun beveger på kroppen og trener den hele tiden til å klare enda mer.

Medisinfirmaet (Biogen) stanset prosjektet Adele var med på så snart medisinen var godkjent, og satte en millionpris på dosene. Takk for hjelpen, nå må landet ditt betale for å fortsette å holde deg i live, om de ikke gjør det, så dør du. I mellomtiden tjener vi drøssevis av penger og har ingen planer om å gi rabatt. Medisin er penger og de som har penger kan kjøpe medisin. Blodig urettferdig, jeg blir sint når jeg tenker på det.

Adele får medisinen nå, takk og pris, men den høye prisen gjør at mange andre barn enda ikke får den. Barn som kan få et bedre liv med muskeljuicen. Staten jobber på spreng med å forhandle om å få ned prisen, jeg håper virkelig at de får det til. Tenk at noen skal kunne tjene så mye penger på andres ulykke..

Tidligere innlegg om Adele HER , HER og HER

Adele er helt frisk i hodet, hun har følelser, blir sint, lei seg og glad, som alle andre 2,5 åringer. Hun lager godlyder og det stråler av øynene hennes når Tulleonkel Ørjan tøyser med favorittleken hennes ♥︎

Mamma Vigdis er hjemme 100% og Adele har i tillegg sykepleier på jobb som overvåker henne døgnet rundt. Hun har endelig fått egen avdeling i husets garasje, med hjelp fra familien og lokalbefolkningen ♥︎

Resten av huset har familien pusset opp for egen regning, de solgte campingvogn, båt, båthus, alt de kunne, slik at huset inne og ute for det første er rullestolvennlig, men også slik at søskenene og familien skal kunne ha et så normalt liv som mulig med så mange mennesker i huset til enhver tid. Hjemmet deres har tross alt blitt en arbeidsplass.

Hvor går egentlig grensen på.. ehm, la meg først forklare;

Ungene drar med hjem mye søtt crap hjem de har laget på skolen og i barnehagen, og jeg er den som aldri kaster noe som helst. Selv et grønt ark med èn strek på tar jeg vare på og jeg elsker alt det skrotet.

Men, det er ikke alt som er… like forseggjort, om jeg kan si det sånn. En pent innepakket julelykt ble stolt overlevert i heimen og jeg tenkte at den kom til å bli kjempefin sammen med de andre lysene. Helt til jeg åpnet pakken og så glasset..

Det var stusselige greier gitt! Hadde forventet mer av lille herr glitter? Mye lim, lite action.

Så det bringer meg tilbake til spørsmålet;

Hvor går grensen for å la en lykt laget av kidden, til å la den bli en lykt laget av kidden OG moren?

-For jeg klarte ikke dy meg og bidro litt jeg også. Jeg «fremhevet» kunstverket, uten å sabotere kunstnerens signatur..

Ntå! Næmen så fint da skatten min!

(Han syns den var kjempefin, forresten)

Om du er ute på julehandel på Karl Johan så stikk innom Barnas Fretex i 2 etg på Eger!

Der har barn i desember levert inn sine splitter brukte leker, som nå kan kjøpes til en rimelig penge. Jeg var innom en tur i dag og hadde med meg to fine kostymer som ikke blir brukt hjemme hos oss. De henger der nå til salgs 🙂

Jeg kjøpte to bøker siden vi skulle ut på tur og Dexter ble kjempeglad. Han bryr seg jo ikke om det er brukt eller ikke.

Dette var faktisk helt supert, butikken er kjempefin og koselig og tenk hva miljøet blir spart for om vi alle kan gjøre dette innimellom istedet for å kjøpe noe nytt som uansett blir liggende og slenge etter en stund..

Har du noen gang, etter å ha lest den same boken kveld, etter kveld, etter kveld..

-Falt for fristelsen og skippet en side eller 12..?

Natta gullet!

See more