Det er ofte tanken som går i hodet mitt når ting går skeis. For om jeg får panikk, da går ihvertfall alt galt! Så rakk vi ikke flyet kl 07:55, men fikk booket om litt senere på dagen. Og imens så rakk jeg derimot mye annet; farging og forming av vipper og bryn, glansvaske håret og faktisk kjøpte jeg en ny kjole til bryllupet jeg skal i til helgen.

</a Så fin kjole har jeg ikke hatt siden jeg var Miss, og så var den på salg, det gjorde bare dagen. Jeg gleder meg til å vise deg den!

På flyet lærte jeg Teddyn alt om hva vi må gjøre dersom vi må nødlande til vanns og til skogs.

Han var enig i at det var riktig å holde seg rundt knærne under nødlanding for å unngå å brekke nesa i krasjet. Men han syns det var rart at et fly bare kan kræsje en gang, ever.

Endelig kom vi til Åmdalen i Ørsta, og dialekten min ble umiddelbart bred og solid. En hel uke skal vi være her, så jeg skal nok få inn ett og annet sunnmørsord i ordforrådet til minsten også.

Jeg har pakket hele natta, sovet fire timer og masserte til og med føttene til Ørjan når jeg vekket han så han kunne kjøre meg og T til flyplassen så vi får oss en tur til Sunnmøre. Vel satt i bilen spør Ørjan nok en gang (måte på til mas da) om når flyet går og jeg gjentar nok en gang; 08:55. Så åpner jeg boken min for å dobbelsjekke av en eller annen grunn, (jeg har hatt et indre behov for det egentlig siden i går, men har hatt det så innmari travelt at det har kokt bort hver gang) og da kan jeg bare be Ørjan om å parkere bilen igjen, for flyet går nemlig en hel time tidligere, kl 07:55! Det går jo ikke..!

Ørjans kommentar; jeg vet du egentlig har lyst å grine nå, Marna. Riktig.

Så da bar det hjem igjen, da. Heldigvis har vi besøk av pappa og hans kjære, de har fly hjem til Sunnmøre litt senere i dag. Da får vi kanskje reise sammen, nå måtte jo jeg kjøpe fullflexbilletter til en halv million så jeg kan jo velge og vrake i fly.

Du e’kje skikkelig Volding før du he vore på Rotsethornet, sies det, og nå er det offisielt for både Theodor og meg. «En god time» skulle det ta, iflg min stefar. Da lurte han oss godt, erfaren fjellgeit som han er, men at det skulle ta hele fem timer før vi var nede igjen? Haha..

For å si det sånn, det var ikke denne 5 åringen det stod på! Flytti katta for en innsats. Han ledet an store deler av turen både opp og ned. Meg og mamma derimot var det tidvis nesten litt synd på.

-Vi tar lunsjen på mammas skuldre de første 500 meterene da..

Her med fremdeles friskt mot. Noen minutter senere stod svetten i panna som et damplokomotiv og pulsen herjet med hjernecellene. Fingrene hovnet opp og munnen ble seig, tørst, tørstere..

Deilig reint vann! Akkurat dette håper jeg Theodor husker når han blir stor.

Jepp, det var en bratt tur. Skrotten min som ikke har fått trene på en stund fikk seg en kickstart, det er sikkert. Innimellom trodde jeg faktisk at jeg ikke skulle klare å komme meg opp..! Jeg skal ikke sammenligne det med en fødsel, men det er utrolig hvor mange ekstra krefter man kan grave fram. Å fullføre opp eller karre seg ned igjen ville jo gått ut på det samme.

Og visst faen greide vi det. 649 meter over havet. Det er vakkert i sinnet mitt her.

Mamma tok det litt mer lugnt og tok på litt lipgloss.

Watch your step! Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde 3D kamera som viste hvor bratt dette faktisk er. For første gang i mitt liv fikk jeg vondt i knærne.

Vel nede spøkte stefaren min om vi skulle fortsette rundt vannet før vi gikk hjem. Jeg lo ikke, jeg snøftet bare litt med nesa til vittigperen (seriøst, han var ikke sliten i det hele tatt, han), jeg var mest opptatt av å ikke sette meg ned. -For jeg tror ikke jeg hadde greid å reise meg opp igjen. Tror du jeg sov godt den natten eller? Zzzzzz som et barn!

Denne prinsen har bare vært så utrolig! Jeg evnet ikke å legge ut bilder i går for vi var helt skutt om kvelden, så det blir flere innlegg i kveld tenker jeg. I går var vi sammen med Vigdis og Kalle på båttur. Vigdis er en av mine beste venninner og vi bodde på hybel sammen på videregående. Hun og Kalle skal gifte seg neste uke, og jeg gikk desverre glipp av utdrikkingslaget hennes pga cellegiftkuren. Men nå fikk vi en hel dag sammen og det var helt kanonbra!

Vigdis og Kaptein Kalle.

Vi gledde oss skikkelig til båttur, og fikk beskjed om å ikle oss vindjakker og lue, siden båten er en Ribb (stor gummibåt) med 100 hestekrefter som går ganske fort. Jaja, skinnjakke får holde tenkte jeg, og med godt mot og skodd for sommeren trippet vi oss som byfolk om bord.

Etterhvert skjønte vi hva vi egentlig var med på, dette gikk fort! Heldigvis kjenner Vigdis meg godt og hadde med slalombriller til oss som satt mot vinden uten skjold.

At jeg var litt tett i nesa gjorde dessverre heller ikke saken noe bedre..

Vi fant blåskjell ved et berg, og store og små plukket ivrig. Jeg bad en stille bønn om at ingen skulle falle overbord, for selv om der ikke var dypt og alle hadde flytevest så er sjøen kald i mai.

Grilling og bading, skitsnakk og kos.

Stakkars Synne og Theodor. Vi mødrene er fadder til hverandres barn og har såklart bestemt at de skal være kjærester. Selv om vi såklarter imot arrangert ekteskap kan dette egentlig minne sterkt om nettopp det. Men vi skjønner liksom ingenting av det da og bare tyter videre om de skjøøøøønne barna våre og at de er et såååå pent par. Synne er veldig interessert og er oppriktig glad i Theodor, mens han er mer guttegutt og er egentlig ikke helt med på dette giftermålet, selv om de er gode venner. -Den dagen han ikke er med på leken lenger og bryter ut av illusjonen så kommer søta til å bli kjempelei seg, og det vil være oss mødrene sin feil. -Vi må nok legge litt med overbevisende press på han..

JT på 10 år tok seg en svømmetur han.

Hjemover ble vi tildelt æresplassen helt framme. Det var litt av en treningsøkt kan man si, både magemuskler og skinke fikk seg en real økt, og cellulittene fikk juling. (Those bustards!)

Synne er sjøvandt og sovnet ved siden av Kapteinen. Og vi, vi sovnet relativt tidlig den kvelden vi også..!

Kl 07:15 satte vi oss i bilen og jeg kjørte husbonden til Festøy fergekai.

Farvel, husbond. Kjekt at du kom, men enda.. Hehe neida. (joda.) Ørjan skal tilbake til Oslo for å jobbe med Sommerlatter som har premiere på Torsdag. Han er jo den i familien som byr på mest energi, så jeg og Teddy gleder oss nå til noen deilige dager helt alene. Dette er for meg kanskje den viktigste delen av ferien, bare ligge helt lavt og ta alt som det kommer. Vi startet friskt med frokost og kos ute i hagen og mammas kosekrok når jeg kom hjem. Vi skal mye gøy også i dag, men da trengs det fulladde batteri.

Å! Kan jeg få sukkerspinn?? Jeg ser bort på den laaange køen, minner meg selv på at det er barnas dag, og sier; Jaaa. Jeg stiller meg i køen, og blir foret etterhvert av andre familiemedlemmer med både pølser, kake og brus. 45 minutter senere var det endelig vår tur til å få kjøpe sukkerspinn (fy til alle dere som sneik i køen!)..:

Var det virkelig verdt det? Kan man spørre seg. Å bruke så mye tid for å få dytte i ungen sin rent sukker? Vel, det var det på sett og vis.

For det viste seg at Teddy slettes ikke liker sukkerspinn! -Da vet vi det! (45 minutter etter, vel og merke.)

Gratulerer med dagen!

Vi står ved mammas galleri i Volda og ser på toget fra trappen og været er jo helt nydelig! Vi har spist en superhyggelig frokost hjemme, uten alkohol, og det syns jeg kanskje flere burde vurdere på barnas dag. Jeg hørte en historie om en tidligere rektor som år etter år stod igjen etter toget med barn som ikke ble hentet av foreldrene sine fordi «det var jo sååå hyggelig på champagnefrokosten at vi glemte det helt vi, hahaha». -Det er faktisk ikke morsomt. Derfor velger vi i år å kjøre hvit 17 mai og vente med evt alkoholkos til barna er i seng.

Glemte du skjerf i brystlomma? En hestehov eller tre gjør susen 🙂

17 mai tog/slektstreff. Her kjenner de fleste noen.

Svigermors drøm..

Da har vi sjekket inn på nattbussen til Sunnmøre, eller Hotell Volda som Teddy sier. Han kunne ikke vente med å legge seg til å sove, og tok på sovebriller på eget initiativ. Vi foreldre kjørte umiddelbart igang med photosession, byttet plass som om han var en turistattraksjon, og postet på alle sosiale medier.

Nå gleder jeg meg til å komme hjem til 17 mai!

Vi dro på Harryhandel i går, siden det var fridag og alle butikkene hjemme var stengt. Ørjan har vrikket foten og steppet opp harryfaktoren med å få låne seg en elektrisk handlevogn som han fikk kjøre rundt i. Jeg syns egentlig at det var ganske flaut.

Vi spiste lunch med Ana Maria, verdens beste kusine <3

Fortunecookien min oppfordret meg til å være mer spontan.. Ok, greit!

Så jeg la av meg litt prippenhet og kjørte den harry doningen jeg også.

Shoppingen unnagjort, ingen såre bein, ikke verst. Vil du se en video?

Jeg gikk meg på en smell i går. Det var siste «fridag» før neste cellegiftkur er i gang igjen, og hittil har energien økt litt for hver dag mellom hver kur. Men jaggu fikk jeg meg en smekk over fingrene. Jeg har ikke gjordt så mye, men jeg har vært med på mye. Til kvelden hadde jeg egentlig ordnet barnevakt og skulle se på show med Ørjan og Jon Schau, drikke vin og hilse på mange kjente, men i stedet måtte jeg bare holde meg i ro på hotellrommet. Jeg gruer meg til jeg må tilbake til sykehuset.. Jeg har ikke lyst på en ny runde med cellegift. Bivirkningene later til å bli mer og mer merkbare for hver runde, det er ikke noe gøy i det hele tatt. Men må man så må man, jeg gråter litt i telefonen til søs og en skvett på skulderen til Ørjan, -drar motvillig på meg trosse-buksene og viser fingeren til nervene i magen og uroen i kroppen. Blæh.