Et lite steg for menneskeheten, et stort steg for min fireåring.

Jepp, min gutt på fire år lærte seg å stå på slalom i dag. Det er et sterkt øyeblikk i mamma- og pappahjertet. Ørjan som er en gammel skilærer fra Geilo fikk ånden over seg, leide utstyr og dro pjokken opp i bakken. Det gikk dritbra, og en time etter var de i stolheisen helt opp på toppen. (Jaja, jeg vet det fins flust med treåringer med smokk som kjører lett som bare det, men vi er faktisk ikke så ofte på ski, Ørjan ble litt «mett», som han sier.) Da vet vi ihvertfall hva vi skal kjøpe til jul 🙂

Han fikk også neglelakk på i dag, og valgte alle fargene han kunne si på engelsk. Det ble særlig festlig for storeguttene (pappan og kompisene sine, barnehageunger hele gjengen) å be han vise frem den som er Orange

På Highland Hotell Spa fikk jeg den beste massasjen jeg fått på lenge.. Og jeg som er både hud og kroppsterapeut er ganske så kresen.

Ørjan Burøe og Jon Schau leker med ungene i bassenget og blir som forvokste femåringer når de sloss om en liten ball, selv mot en femåring.

Vi bor på nyoppussede Highland Hotell i påsken, og det har blitt så utrolig lekkert her!

Dette er kosemose, megahøyt servicenivå og de har klart å holde på den samme avslappede deilige atmosfæren som før. Jeg går bare og titter og titter på alle detaljene, tenk å kunne bo sånn da..

Vi kan liksom ikke ta et bilde uten at noen ikke kan dy seg å si noe morsomt, teit eller bare ekkelt.

Ørjan har påskeshow på Geilo i kveld og i morgen, sammen med Jon Schau og Fredrik Sjaastad Næss. Jon var med på påskesendingen på NRK1 som i skrivende stund avsluttes med nydelig sang fra Anita Skorgan, som også var gjest.

Og nå: Stand up! Det ventes fulle hus både i kveld og i morgen, det blir bra!

Godt rigget til i bilen på vei til Geilo kjente jeg at roen kom, trafikken fløt fint og så ble jeg etterhvert deilig døsig. I det jeg kjente at bilsøvnen nappet tak i meg så sier Ørjan; -Er du trøtt? Eh, ja, er du? Ja, svarer han. Og siden han hadde lastet alt det tunge i bilen og kjørt halvannen time så ristet jeg meg våken og tok over rattet. En liten stund etter ser jeg til siden, og oppdager at Ørjan slettes ikke sover. Han er på Twitter! For en sleiping. Han var jo ikke trøtt, han hadde bare hodet fullt av tweets han måtte få ut!

I skrivende stund skulle jeg og kjæresten min sittet på Fuerteventura med hvert vårt glass champagne og smurt After Sun på ryggene til hverandre. Vi ville hørt bølgene slå mot klippene. Jeg ville lagt frem treningstøyet til morgenøkten og Ørjan ville gnikket på golfkøllene sine og målt et par pegs med skyvelær. En hel uke uten barn, med trening og sol, som vi hadde gledet oss til siden jul, og jeg skulle komme hjem som en sulfide og bikinifiguren allerede halvveis på plass.

I stedet har vi brukt hele kvelden på å parre sammen tre bæreposer med sokker (ikke spør hvordan vi klarte å spare opp så mye..). Vi har hatt finn min favoritt-konkurranse og kastet alle vi ikke liker. Ferien ble jo brått avlyst da jeg begynte med behandling sist uke, og jeg får ikke reise noe sted under første kuren. Jeg er ikke sur, -jeg er bare veldig veldig skuffa. Jo, okei, det er surt. Dritsurt.

Da er det vinterferieeeeeee! Hurraaaaaaaaa! La oss alle reise til Osloooooo og bo hos Marnaaaa og Øøørjaaaan!

Yes, endelig fredag!

På veien hjem fra Sunnmøre måtte vi innom Radisson Blu på Lillehammer der vi overnattet på veien opp. Ørjan satte nemlig igjen posen med vin og øl som var ment for julehelgen..! TROR du at stakkars Ørjan fikk høre et par strofer..?

Vi ringte på veien og spurte ydmykt om posen stod der, og jada, med største selvfølgelighet hørte det ut som, den hadde de tatt vare på. Hurra! Deilige Chablisen som jeg hadde gledet meg sånn til, bedre sent enn aldri. Men vi fikk godt å drikke i juledagene også, det ble godt bidratt av familiemedlemmer, vi fikk til og med smake på Pappas hjemmelagde årgangsvin av stikkelsbær fra 2004.

Med all respekt, jeg må få lov å si at tante Lillians tørre Cava smakte bedre på min tydeligvis umodne tunge, men sånn har altså dagene gått. Vi har vært gjester og fått servert både vått og tørrt, saftig og søtt. Det skal igrunnen bli godt å komme hjem igjen, før vi får diabetes, som Ørjan bestemt uttrykte det. Sunnmørske kakebord er tydeligvis ikke hans sterkeste side, og ikke å se etter om han har glemt noe før han reiser avsted heller.