Vi prøvde oss på stranda i går og den er jo kjempefin med Maspalomasørken mellom strendene her, den tenkte vi jentene ville bli helt magisk for Instagram! Men vi kom oss ikke lenger enn til knapt begynnelsen av stranden for det blåste helt villt og alle fikk sand i øynene. Guttene fikk løpe i vannkanten et lite kvarter før vi måtte rømme, vannet i sjøen er visst varmere enn i bassenget ved leiligheten men det rakk ikke jeg finne ut av for jeg måtte stå og tviholde på vognen så den ikke skulle blåse bort.

Holà fra Granca! Vi bor på et helt OK passe slitt charterhotell, her er nesten ingen andre og bassenget er iskaldt. Vi koser oss selv om vi enda ikke har fått lys på badet, rommet mangler TV, Dexter har fått øyekatarr men vi har enda ikke opplevd kakerlakker (på rommet) så det er ikke så ille altså!

I dag er det meldt dårlig vær så vi skal på shopping for ungene fryser, hei hopp for lille julaften!

Komikerfrue er semifinalist i to kategorier på Årets Vixen Blogawards og er avhengig av din (daglige) stemme for å komme til finalen! 

 ♡ Folkets Favoritt HER ♡ Årets Bloggbusiness HER ♡

I♡U

Huff det er nesten trist å forlate Sunnmøre i dette fantastiske været, vi har vært så heldige! Og guttene er så kule å reise med nå, de han (nesten) ikke slitt meg ut i det hele tatt. Theodor hjelper til, Dexter skjønner så mye mer og takket være barnehageregimet så har han lært seg kunsten å gå ved siden av uten å stikke av (såklart med en haug unntak).

Stokkevogna fikk ikke plass i bagasjen denne turen heller og må stå på Sunnmøre litt til og lengte etter vintertrekket 🙁 Leiebilen var så knøtt liten at det var ren skjær flaks at vi kom med kun reisetrille da vi landet i Ålesund!

Vi har rukket så utrolig mye disse få dagene; Theodor og jeg har studert stjerne på marka til pappa og grilla svinemørpølser i utepeisen.

 

Utekontor hos pappan min 🙂

Takk for nå, Ørsta og Volda! Nå er jeg rustet til litt mer Oslostress.

 

 

 

Det gikk så fort. Dexter holdt bilnøklene da jeg satte han i bilsetet, det var «noe» som skurret for tanken slo meg at «han pleier ikke få holde bilnøklene, er det normalt at barn får holde bilnøklene?» Men lenger lot jeg ikke tanken gå for jeg hadde dårlig tid og var ganske happy med at han var happy slik at jeg kunne komme meg på veien.

I samme øyeblikk som jeg smalt igjen bildøra hørte jeg et «klikk» og jeg skjønte at det var Dexter som trykket på lås-knappen. NeineineineineiNEI sa jeg, mens jeg smilte til han, for å ikke freake han fullstendig ut der han satt og veivet med nøkkelen lykkelig uvitende om hva som nettopp hadde skjedd. Tusen tanker gikk gjennom hodet mitt.

Du må trykke på knappen, sa jeg. Og han trykket ivrig, på lås-knappen. Ikke den, den andre, sa jeg. Og da trykket han på riktig knapp, men ikke hardt nok. Stemningen var til å ta og føle på. Naboene strømmet til. Du må trykke Dexter, sa jeg, -hardt! Han forstatte å trykke, blid som ei sol, men stadig på feil knapp. Han prøvde flere ganger å trykke på den «andre» knappen som jeg maste om, han snudde til og med nøkkelen.. -men trykket igjen på feil knapp.

Det bittelille håpet om at han skulle trykke på riktig knapp like hardt som de 17 gangene han klarte å trykke på feil knapp begynte å bli mindre men jeg gav ikke opp, ikke før han så på meg, lo høyt, og kastet fra seg nøkkelknippet ned i setet. Det gikk et sukk blandt tilskuerene.

Naboene var allerede i gang med å ringe hit og dit etter hjelp (min var såklart innelåst i bilen) og kom med en plate for å lage skygge for Dexter som satt i sola. Jeg var egentlig overrasket over hvor lenge han satt der med godt humør før han skjønte at noe var galt og begynte å gråte. Jeg kunne ikke annet enn å være der, være rolig og følge nøye med på han, mens jeg vurderte hvilket vindu (og hvordan??) jeg skulle knuse dersom han måtte ut før hjelpen kom. Han blir fort svett, men hvor svett er forsvarlig? Jeg fulgte med på blikket hans som en hauk, det siste vi trengte nå var at han kollapset i tillegg..

Heldigvis kom Falck Halkjelsvik susende som en Transformers Superhelt med et digert innbruddskit som ble rullet ut som i en innbruddsscene fra Oceans 11. Vi kunne høre superheromusikken gjalle i skyene. Dexter sluttet å gråte og fulgte nøye med på hva karene holdt på med, så spennende!

Den klikkelyden da døra ble åpnet… det var som englemusikk i ørene mine. Jeg røsket opp døra og plukket ut guttungen. En varm og svett Dexter var ute, nyskjerrig på oppmerksomheten, ellers relativt upreget av alvoret. Han satte seg i bilen etterpå, men ikke før broren hadde satt seg. Jeg derimot var usikker på hvordan jeg hadde det. Det tok litt tid før jeg fikk fordøyd det der.

Tusen takk til alle som stilte opp, rolige og handledyktige og hjalp meg fra å bryte ut i panikk. Fra nå av blir nøkkelen min i lomma, det er ihvertfall sikkert!

 

Theodor hadde med seg kompisen sin William til London og høydepunktet var Marvel Universe Live show som ble en opplevelse de kommer til å huske lenge! Showet begynte faktisk allerede ved inngangen, med alle kostymene til publikum på vei inn, det var superhelter overalt i alle størrelser, da angret jeg skikkelig på at ikke jeg hadde tenkt på det selv, jeg som er supermom..

I Marvel Universe Live møtes alle superheltene i et enormt show med stunts, lyseffekter, eksplosjoner, lyn og røyk og alt man kan be om. Jeg ble til og med litt hot på Spiderman jeg da, han var akkurat som på film og suste over hodene våre som ingenting. Og Iron Man hadde samme samme humor som på film, og alle karakterene har samme stemmene som vi kjenner, det var gøy!

Et lite bildedryss (bilder jeg fant på nett, mobilbilder er ikke så tydelige)

Etter showet spiste vi og snakket om hva de syns om showet. Ørjan syns det var litt mye som foregikk på scenen men jeg elsket balansen mellom masse som skjer samtidig, eksplosjoner og helt rå timing, med de rolige punktene som forklarte historien og bevarte dynamikken. Selv guttene som ikke snakker SÅ bra Engelsk fikk med seg handlingen. Jeg er tydeligvis litt mer inni Marvel Universe enn Ørjan haha! -Og etterpå når vi var på vei hjemmed t-banen så kom William og tok meg i hånden og sa; «Du Marna, vet du hvilket terningkast jeg vil gi showet? -Terningkast seks».

Haha så skjønt, han følte virkelig behovet for å informere meg om det og jeg var helt enig, det var veldig kult for alle oss som digger superhelter. Og med det kan jeg jo tipse om at showet kommer til Oslo Spectrum 7-9 oktober!

Vi spottet flere Supermoms! Men det er viktig å huske på at selv Supermoms må power charges.

Herlighet det siste døgnet har vært helt utrolig. Vi er i London, sammen med Theodor og William for å se Marvel Live show, og med bare èn dag her så har vi rukket over så utrolig mye. Vi har bare gjort ting guttene syns er gøy, som Planet Hollywood (Ørjan bare: -Har George Clooney SÅ store hender? Det tror jeg iiingenting på, det der må være juks. Haha gøy å se en mann bli furt).

Nå er det sent på kveld, vi har fått guttene i seng og pakket alt klart for en grytidlig hjemreise i morgen tidlig og da har jeg MASSE å fortelle. Snapchat er derimot teppebomba med alt for mange videoer fra showet, jeg mistet kontrollen og postet hemningsløst for det var så gøy.

Natta så lenge..

Minnebanken fra Køben er fylt opp. Ørjan og jeg har ikke kranglet en eneste gang og vel hjemme igjen samler jeg sammen bildene med høydepunktene fra turen! På bildet over spiser vi vafler, omg, jeg er glad dette ikke fins her hjemme.

Fashionweek med fashionistas som Tine Andrea.

Fisken jeg ikke hadde tenkt å spise men da servitøren så det så tok han tallerkenen min inn på kjøkkenet, returnerte 60 sek etter med fisken hurtigstekt og kommentaren; Here, now it`s dead ♡

Frokosten på hotell SP34

Disse to som fant hverandre.

Ørjan lurte meg nesten med med på en frekk øl. Noe så frekt! Men ikke engang den tredoble Irish Coffeen fikk lurt meg inn der, men om det skal være godt for noe så er det er kjempeharry tips for de som skal på utdrikningslag.

CIFF motemesse med mye rart, som denne paraplyen. Endelig noen som har skjønt det.

Ikke bare funksjonell mote på messen, men tja, hvorfor ikke?

Bikkjekald kleskrise ble løst med gjenbruk og jeans.

Livet mitt er ikke det samme etter møte med Chilifries og Chilimayo. Hver dag har jeg gått amok på disse, svettet som en gris og sitter igjen med carbface, forstoppelse og et stort, dypt savn.

Ja det har vært mye mat, jeg har begynt å jobbe med  en liste over favoritt restaurantene våre i Køben. Både Ørjan og jeg har jo vært her på Masterchef og da er man ute hver kveld på de tøffeste stedene.

Jeg trodde turen endte med dette lykkelige øyeblikket da en Disco Bag ble min..

Men Herr Burøe fikk siste ordet da jeg på flyet plutselig hørte kapteinen på høyttaleren:

Ja da har jeg fått beskjed om at Marna Haugen Burøe har bursdag i dag! Vi gratulerer med 31 års dagen!

Det var verre enn en lurebursdag på TGI Friday, når alle servitørene kommer med ballonger og synger bursdagssang, men takk for en kjempefin tur, Ørjan!

 

 

 

 

 

 

 

Når jeg er på min egen trygge arena så har jeg det best, mens på nye farvann såååå blir jeg litt mer fomlete, usikker, og stille. Stille er kanskje det tegnet man ser tydeligst, jeg er ganske flink på å skjule de andre (Det KAN hende jeg bare er sulten).

Det betyr ikke at jeg ikke gjør nye ting. Alt dette fashion week greiene er helt nytt for meg, og jeg ser alle farte rundt som om det var den største selvfølge og alle vet hvor de skal, det skulle bare mangle. De fleste er her på jobb og har vært her maaange ganger før, mens jeg må på en måte finne min egen greie selv og erfare det meste på egenhånd.

Det er så lett å unngå det en opplever som ubehagelig, men jeg tenker at da er det nesten enda viktigere å bare gjøre det. Bare noe så enkelt som å gå på en messe alene, snakke med mennesker, tørre å ta kontakt. Jeg kjenner ei som var ganske usikker på seg selv etter et brudd og den dagen hun faktisk gikk på kino alene så hadde hun gjort noe stort for seg selv og fikk troen tilbake på at dette kom til å gå bra.

Å utfordre komfortsonen er viktig for kropp og sjel, og for meg gir det både energi og kreativitet. Jeg får nye innspill, ideer og mestringsfølelse. Dessuten er det ganske kjipt dersom en trekker seg og sitter alene etterpå og angrer på at en ikke i det minste prøvde. Hva er det verste som kan skje? Ofte så er det ikke så farlig som en tror 🙂  (BORTSETT fra å bli med Ørjan på en «Frekk øl», det ble for frekt) (Internt)(Google it) (-Nei, ikke gjør det..!)

Elsker denne fra hotellrommet. Det er lov å stenge seg inne, men bare litt.

 

Vi er i Ålesund, Leah har en venninne her så da tok vi like greit siste natten på hotell før vi kjører tilbake til Oslo. Det er rart med det, vi kjente oss veldig igjen i skiltet ved heisen på Waterfront. Vi er jo Familien Kaos.

Mens ungene på nabobordet satt pent og rolig og spiste sammen med foreldrene sine beklager vi på det sterkeste at noen av våre (store og små) både var høylytte og måtte løpes etter flere ganger.. Vi fikk i oss mat da, jeg aner ikke hva jeg spiste. Jeg gjorde som jeg pleier; bestilte noe lite til meg selv klok av skade på at jeg likevel kom til å spise alle restene til de andre.

Turistbilde.

Barnevogna måtte stå igjen hos pappa siden bilen var fullastet. Hadde jeg tenkt over at vi skulle traske i Ålesunds gater en hel ettermiddag hadde jeg pælma ut Ørjans golfbag istedet.

Men så er det liksom verdt det når en ser hvor lykkelige de små er. De driter jo i at vi voksne er trøtte og vi fikk jo tatt igjen kosen når ungene hadde lagt seg. Ingenting er bedre enn å ligge på hotell etter at ungene har sovnet; man har «ingen» å snakke med, ingen klesvask å tenke på, ingen oppvask som venter og en kan bare ligge på sengen og jobbe på vinterkroppen 2016.