Det ble noen følsomme tilbakeblikk da vi så denne ukas episoder av Bloggerne. Jeg fikk ikke være med på overtagelsen av huset i april, men Bloggerne var der så nå fikk jeg endelig sett det. Midt i overtagelsen så ringte jeg fra Nepal og gråt i telefonen, jeg lengtet så sykt hjem og hadde opplevd så utrolig mye tøft på reisen min som jeg visste jeg ikke engang kunne begynne å forklare. Det å være der og møte mennesker med så sterke historier, å leve like primitivt som de og samtidig vite at hjemme hadde vi nettopp kjøpt oss en diger bolig til en pris som kunne brøfødd en hel landsby i mange år.

Det er ikke mulig å sette seg inn i alt det vi opplevde og jeg har ikke snakket så mye om det hjemme heller etter at vi kom hjem. Hverdagen innhentet oss overraskende kjapt og jeg måtte av naturlige årsaker legge innholdet av reisen på is en stund.

-Men sist uke var jeg i studio og la fortellerstemme på alle episodene og da fikk jeg noen kraftige flashback. Jeg er så utrolig stolt over det jeg har fått være med på. Nettserien heter Motherhood og  har premiere 25 oktober på Aftenposten.no. -Alle episodene blir lagt ut samtidig og vi får møte flere kvinner som har måtte ta flere spesielle valg i den verden de lever i. Noen av historiene ble for kompliserte og fikk ikke plass i serien, men de kommer jeg til å ta tak i selv og fortelle, for det er de virkelig verdt. Som da vi satt i en luftig trehytte og jeg holdt en jente i hånden som ikke hadde blitt tatt på siden moren holdt henne i hånden da hun var liten. Da gråt alle som var tilstede. Lenge. Også hun. Tolken. De på kamera. Det var utrolig sterkt og det var ikke mulig å ta seg sammen så det ble et unisont øyeblikk der alle sammen bare lot det stå til og vi knyttet noen bånd som aldri kommer til å brytes. Den stunden vil samtlige bære med seg resten av livet og jeg skal fortelle hennes historie når tiden kommer.

Nå gleder jeg meg til premieren! Det er en sterk serie, men den er bra, lærerik og opplysende. En gang klikker jeg på produsenten, det er ikke helt likt meg men det skjedde så absolutt og det var definitivt nødvendig. De satte meg i en situasjon der de ikke visste hvordan jeg ville reagere men reagrere gjorde jeg så absolutt og jeg er skikkelig stolt over meg selv nå i ettertid. Fader som jeg har lyst å fortelle hva og hvorfor men det må vi vente med bitte litt til..

Under opptak i gatene i Surket fikk Joakim beskjed av tolken om å kanskje heller rope på Mia og ikke Marna når vi gikk i handlegatene.

Marna på Hindi betyr nemlig nor så fint som «slå», noen ganger «halshugge», men stort sett «drepe». Så når vi gikk litt for langt vekk fra kamera og Joakim ropte etter oss så løp han teknisk sett i gatene og skreik: Drep! Drep!

Vi har sovet i telt i natt, i landsbyen Langam i Surket, hvor kult er ikke det? Noen tenker kanskje at det er Mount Everest som er toppen av Nepal men herregud, alt vi har opplevd de siste dagene gruser det fjellet. Det er så uvirkelig, og jeg er nesten glad for at jeg bare kan fortelle om bakom-kamera-stoff for det er plenty å ta av.

 

Regissøren er veldig opptatt av sikkerhet, kanskje litt vel mye for han gav Mia og meg en walkie-talkie før vi la oss i teltet ved siden av deres, selv om vi bokstavelig talt kunne hviske til hverandre gjennom teltdukene.

Jeg hadde kunnet spise knekkebrød til kvelds og lagt meg lykkelig på den tynne matten på bakken, men vi fikk kanskje tidenes mest smakfulle Nepalske måltid tilberedt på fjellklatrerkjøkken, altså, dette var langt over hva vi hadde forventet, men så var det veldig fint å få et skikkelig tilberedt Nepalsk måltid uten å være redd for å bli syk.

Frokost: Arme riddere ala Nepal.

Jeg trodde ikke det var mulig å oppleve så mye på så kort tid her i Nepal. Etter tre dager nå så føles det som to uker, jeg tilbringer èn dag sammen med noen mennesker og griner så snørra spruter når jeg må si hadet, for jeg har allerede rukket å knytte meg så veldig.

Egentlig så har jeg taklet det ganske fint hittil, jeg klarer å være objektiv nok til å ikke la hendelser følge meg om natta, men etter i dag så begynner jeg å lure på om jeg snart må gå noen runder for det vi opplevde i dag var noe av det sterkeste jeg aldri før har kunnet forestille meg. Det skjedde noe som ble så personlig og nært at alle gråt, selv tolken og kamerateamet hulket. Jeg måtte snyte meg i t-skjorten min men det spilte ingen rolle for det ble så intimt og sterkt at ingen klarte å holde tilbake.

Det skjer noe med mennesker som jobber sammen på en sånn måte som vi gjorde i dag, vi knytter bånd vi også. Vi deler noe ingen hjemme vi forstå, men vi skal jammen gjøre vårt beste for å videreformidle det med Motherhood.

Nå er klokka 02.00 på natta her og jeg må komme meg i seng for i morgen tror jeg vi skal på overnatting på et helt spesielt sted.. Det røde merket i panna betyr forresten at du er akseptert og ønsket velkommen ♡

-Og her er en sneak peak av tidenes utedo. Det er primitive greier og rett ved siden av geitefjøset men det var rent og pent og hadde sin sjarm. De vannflekkene der er forøvrig nettopp vann, doene er faktisk konstruert slik at det ikke blir noe særlig søl. Som guttemamma til tre (mhm riktig, 3) som absolutt skal stå og treffe skåla hjemme så må jeg si at det faktisk medfører mere søl. Kanskje vi skal vurdere en sånn en i vårt nye hjem?

 

 

 

Herregud hvor skal jeg begynne.. Nepal er helt fantastisk. Folket her er så utrolig vennlige, naturen er helt utrolig vakker, og vi opplever så mye på både godt og vondt som jeg aldri ville ha vært foruten.

Vi er er helt fantastisk team som reiser sammen, både filmteam, Norske og Nepalske representanter fra Strømmestiftelsen, tolk, guide og sjåfører (for sjåfører trengs virkelig her) både bor og reiser sammen og vi debriefer hver kveld under middagen om hva vi har opplevd i løpet av dagen.

Kamerateam er ekstremt spennende uansett hvor vi går og det flokker seg kjapt rundt oss der vi jobber. Her er en fin gjeng som gjerne ville bli med på bilde 🙂 Her er vi i Surkhet.

Jeg ringer hjem via Facetime hver kveld, mamma holder fortet hjemme. Her er forresten 3 t 45 min tidsforskjell hit, det har jeg ikke opplevd før. Det pleier jo å være hele timer, noen som vet hvorfor?

Vi har vært på opptak i 14 timer i dag, i over 35 varmegrader, puh. Men det var verdt hvert minutt, og her er noen av de fantastiske bildene Joakim Kleven har tatt, han er så sinnsykt flink og helt GULL å ha med. Nå er det over midnatt her, jeg sitter i resepsjonen og blir bokstavelig talt spist opp av mygg. Jeg kan HØRE den til og med. Natta!