Etter at Ørjan røyk akillesen og vi har gått gjennom et lite rent helvete hjemme på rutinefronten, har vi trosset skilsmissestatistikken og begynt å finne oss til rette. Konstante smerter, fysiske hindre og frustrasjoner er der fremdeles til de grader, men på en mer spiselig måte enn for noen uker siden. Ørjan har vært vannvittig tapper, nesten for tapper vil jeg si og etter en mørk tid så begynner han nå endelig å finne alternative måter å finne glede i hverdagen.

Det Ørjan har blitt hekta på nå er å være økonomisk, sånn veldig økonomisk. Vi drømmer jo om større sted å bo og tenker at om vi er flinke så klarer vi det dette året men nå har han plutselig blitt utålmodig og flere ganger om dagen sender han meg mailer med boligprospekter.

-Men JEG har jo ikke tid til dette nå!
Jeg har jo hendene fulle med henting og levering av barn, jeg går med søpla og kjører bil som om jeg aldri har gjort noe annet. Og som et lite plaster på såret til meg selv så unner jeg meg litt ekstra her og der, for å rettferdiggjøre at jeg jobber ræva av meg. Men det skal ikke Ørjan ha noe av, neida, nå skal vi plutselig spare, på alt.

Vi var ute sammen i dag på et par ærender, hadde det koselig i bilvasken da. DET brukte han gjerne penger på med da vi til slutt gikk innom xxl for å kjøpe en bag til skiutstyret til guttungen så tenkte jeg at han også trengte nye innejoggesko og når de hadde matchende sko i Dexters størrelse så slang jeg de med, så artig! De kostet 399,- pr par, det var jo ikke så ille tenkte jeg, men da gubben så hva vi betalte så ble han dritsur. Han mente at det var jo ikke sesongsko engang og det var da måte på til sløsing med penger. 399 her og 399 der, det blir mye til slutt det, Marna!

Kremt, jeg må si at jeg har delte følelser om dette her. På den ene siden så er jeg sur fordi jeg er liksom den som har kontroll på penger og nå må jeg plutselig begynne å shoppe i smug. Men på den andre siden så syns jeg det er ganske sexy med en mann som viser både økonomisk interesse og fornuft, jeg er jo tross alt en Sunnmøring!

Det jeg ikke er helt sikker på er om den fornuften er helt i balanse enda, for da jeg var på vei hjem fra barnehagen så ringte Ørjan meg og sa; -Kom innom butikken og ta med barnevogna, de har priskrig på mais!

-Jeg vet vi sparer til hus og at mais og tunfisk til kr 1,- og 2,- er et scoop for en familie med tacofredag og katt men hensikten med hus er jo å få bedre plass, og plass til dette har vi ikke! Vi har mais for et helt år, stående i gangen. Men du kan tro jeg har en fornøyd kar hjemme nå..

---

 

Jeg er FINALIST til Årets Blogger på årets Vixen Blog Awards og blir kjempeglad for din stemme! Den kan du levere HER

♥︎Det kan stemmes hver tolvte time frem til i morgen ved midnatt! ♥︎

♥︎

Julemorgenen ble bra til tross for dramaet i starten, mamma lagde deilig te og serverte nybakt bollebrød som hun bakte sammen med Theodor. Mormorpoeng.

Jeg fikk mye fint i går, jeg har vært flink i år og faktisk gitt ønskeliste til foreldre og søsken så jeg fikk mye fint til kjøkkenet og som jeg faktisk ønsket meg. Men den store spenningen var hva jeg ville få av Ørjan for selv om vi liksom ikke skulle gi hverandre gave i år siden vi har bestilt oss ny sofa så visste jeg at han kom til å dra opp noe..

Gavene jeg fikk fra Ørjan i år bar preg av at han har lagt merke til at jeg er fæl til å rote bort og miste ting, så jeg fikk tracking til mobilen min (som skal festes på nøkkelknippet meeeen det spørs om det hjelper for jeg leter like ofte etter de..)

Jeg hadde blitt glad om jeg bare fikk denne jeg, men jeg skal innrømme at den flate brune pakken med skinntrukket på som jeg såklart så var fra Louis Vuitton på fikk hjertet mitt til å banke. Inni der lå det en lekker kortholder, med initialene mine på! Å så fin! (Og så var jeg veldig glad for at det ikke var en dyr veske). Jeg liker små, litt dyre gaver bedre enn store dritdyre.

Til slutt måtte han dra frem en siste pakke, -og der kom bomba. Det er en liten forhistorie til denne, for jeg har nemlig mistet en Chopard ring som var den opprinnelige forlovelsesringen min fra Ørjan for 12 år siden. Den rakk vi aldri å få inngravert og derfor har den heller aldri kommet til rette, så nå fikk jeg en liten erstatningsring, en mye enklere en heldigvis, og denne gangen med inngravert navn og telefonnummer!

Tusen takk elsklingen min <3

 

En mann med gips på foten er utfordrende, mye havner på meg og jeg jobber fra tidlig morgen til sene kvelden med unger, henting og levering, fotball, handle på butikken, kaste sølpa, holde huset. Det tar tid alt dette her! Men jeg kan jo ikke klage akkurat, Ørjan gjør jo det han kan og han klager ikke over foten i det hele tatt selv om den gjør vondt.

Men noen lyspunkt har jeg, når nyhetene begynner så skal Ørjan ha en blodproppsprøyte, og han liker ikke å stikke seg selv. -OM jeg melder meg frivillig..??

Sånn går det når Familien Burøe slippes løs i studio! Bildene er fra My Day Studio og vi var samlet alle sammen; Eirik, Leah Marie, Theodor, Dexter, Ørjan og jeg til årets julefoto, som forøvrig er fem år siden vi klarte å ta sist med alle ombord.

Bildedryss:

Dette skulle hatt redigert inn en skikkelig amerikansk peis i bakgrunnen, haha.

Dette skulle hatt redigert inn en skikkelig amerikansk peis i bakgrunnen, haha. Uansett, det er veldig hyggelig å ha SÅ FINE bilder av ungene, vi må nesten lage et album av dette, jeg er så glad for at vi fikk det til! Det er bare å brette ermene opp, det er mulig! Tusen takk til Ørjan for initiativ og arrangering og fantastisk tålmodighet, kløkt og tone både før, under og etter opptak. Den hamburgeren vi spiste etterpå var vel fortjent.

Nå har jeg lett etter deoen min i flere dager og nok en gang i dag så måtte jeg i farten ta på Ørjans rollon. Flott, lukte mann en dag til. Jeg husker fra barndommen en dame som likte å ha på herreparfyme, det er en grunn til at jeg husker det.

Misfornøyd ruller jeg på den våte kalde duften av mann og vet at den lukten kommer til å aktiveres og OSE fra meg når jeg er på trening etterpå og blir varm.. Hvor ER den hersens deodoranten min..??
Ørjan har akkurat kommet hjem og spontant så spør jeg han om han vet hvor den er?
Åja, den har jeg, gliser han og kommer med den fra toalettmappen sin. Hvorfor i all verden har du den? spør jeg, Vet ikke, bare tok den. Deo er deo.

Nei det er ikke det!

 

Jeg elsker skjegget til Ørjan men det har èn ulempe; Han har sluttet å kjøpe egne barberblad og bruker min høvel i stedet. -På kroppen sin. Der sola aldri skinner. Og jeg som ikke klarer å ha tannbørsten min i felles tannglass engang, er langt mindre interessert i å dele høvel med min manns kjønnshår. Hittil vet jeg han i det minste forsøkt å skjule det for meg men nå har det slidd helt ut. Dette har gått for langt Ørjan, du slipper ikke unna med vitser denne gangen!

 

Ørjan mener han skal ta skjegget i jula.

Kjære mannen min, jeg elsker deg. Du er min klippe, min partner, min beste venn. Jeg elsker hver cm av deg for evig og alltid og skulle du miste et lem så elsker jeg deg bare enda mer. Men. Du har prøvd dette uten hår grieiene dine flere ganger før og må tydeligvis minnes på hvorfor du gang på gang har latt håret gro igjen etterpå. Du har ledd av deg selv til og med. Vi har alle våle milepæler i livet, jeg for eksempel har måtte innse at tiden med spaghettistropper foruten på stranden er over.

Jeg kan ikke bestemme hva du skal gjøre med sveisen din, men la meg minne deg på hvorfor jeg virkelig elsker deg MED skjegg:

Beklager, men du ser ut som et barn uten skjegg..

Ja jeg vet, du ER et barn, men det hjelper ikke.

Og sist men ikke minst denne, dette var veldig moro, men nå har du gjort det, du har prøvd tidligere-straffedømt-looken, tilfelle du hadde glemt det.

Ørjan reiste til Alta i dag, for å gjøre en jobb, først konfransier under et moteshow og så standup senere på kvelden.

Før han reiste hørte jeg han på telefonen med arrangøren, som er ganske normalt, og jeg plukket bare opp bruddstykker av samtalen. Da Ørjan la på kom han til meg litt kort i pusten og fortalte at han hadde blitt spurt om han kunne være med på en sketch sammen med lokalrevyen som skulle underholde mellom moteshow og standup. Han hadde sagt nei, for han visste det kom mange folk og det er greit å holde på spenningen frem til standupen, som jo er jobben hans.
-Så flink du var, sa jeg glad. Jeg vet nemlig hvor vanskelig Ørjan har for å si nei til ting.
-Jeg kan viss jeg vil, gliste han stolt.

Senere på dagen ringer Ørjan meg fra Alta. Fortvilt. Det har seg sånn at han er en meget konfliktsky mann og etter moteshowet kom det tre jenter fra revyen bort til han og sa: -Å hei Ørjan, vi vil bare si tusen takk for at du stiller på revyen, du skjønner vi er en mann for lite så det passer perfekt for oss i dag at du er med.
Det viser seg at arrangøren er antagelig like konfliktsky og  revyjentene levde i troen om at Ørjan var med .

Klarte du å si nei? spurte jeg, men jeg visste hva han kom til å svare.

-Neida, jeg kom med et slags forsøk på å si at det kom an på hva jeg skulle gjøre og de fortalte stolt at jeg skulle danse Svanesjøen i tutuskjørt og så svarte jeg bare ok.. Jeg fatter ikke hva som skjedde. Svarte han og fortsatte: Dette er ganske trist Marna, jeg er sønderknust, jeg skal ha på tutuskjørt, jeg føler meg som Truls Svendsen, -uten lønn..

Dette er bilder som jeg kan love deg ikke kommer til å dukke opp på hverken instagram, blogg eller Ørjans Snapchat. Men jeg kjenner en av arrangørene og jeg fikk såklart tilsendt bilder!

 

 

 

Jeg kan prøve å kommunisere hva som helst, fra det mest elementære hverdagslige som huskeliste til butikken, planlegging av dagen til kanskje et spørsmål om hva han har gjort den dagen, eller mer viktige ting som å gi beskjed om at jeg skal noe en ettermiddag og må sjekke om han er hjemme med ungene, plan om hvem som skal hente på skolen eller kanskje jeg bare har noe gøy å fortelle.

En ting er helt sikkert; klør Ørjan seg på ballene så hører han ikke et ord hva jeg sier. Ikke et ord. Han ser på meg men blikket er tomt. Det er ingen hjemme. Jeg hever stemmen men til ingen nytte. Innledningsvis sier jeg: «skal vi finne ut av dette nå?» Og han svarer «ja», men der er bare autopiloten som slår inn, for han har ikke peiling på hva det er jeg står og sier, to meter foran han.

Halloooooo…..! Kan jeg si høyt. Er du der?? Jorda kaller! -Et fårete glis kommer frem, men ingen er hjemme. Slaget er tapt for lengst. Lommetennis er åpenbart ikke mitt spill, jeg er sjanseløs mot de to bjellene som han er så stolt over. Jeg lurer på, hvordan hadde han reagert dersom jeg hadde stått og klødd meg på skrufsa hele dagen..?

Les Ørjan Burøes manneblogg HER