Nei jeg tuller ikke! Oslo Maraton går av staben lørdag 22 september og jeg skal være ledsager for en blind utøver som løper for Aktiv mot Kreft den dagen. Men jeg skjønte fort at desse utøverne ikke akkurat går sakte, så her må jeg virkelig prestere! Herregud som jeg gleder meg. Og gruer meg. Snakk om treningsmotivasjon! Jeg ble litt redd i sted når jeg satt og tenkte over hva det er jeg har begitt meg ut på. Men i stedet for å la redselen ta overhånd ble jeg reddet av et bilde jeg fant:
OMG for et grusomt bilde, men jeg og Eirik er altså hjemme alene og har vært på trening sammen!
Jeg observerer meg selv i en ut-av-kroppen opplevelse der hodet bare delvis adlyder mine ordrer… Jeg hadde gledet meg sånn til ferien da jeg i fjor fikk seriøst godt med trim av en treåring som konstant trengte en støttende hånd i bølgene på stranden og i bassenget. I år klarte han seg utmerket selv, og var mest sammen med sine søsken. ERGO sklei både diett og mosjonsplanen fullstendig til dunders der jeg kunne ligge dagen lang og respondere (spise) hver gang jeg kjente antydning til å være sulten. Når vi kom hjem igjen startet jeg på nytt, med shaker, grønnsaker, kylling og supper… -For så å spise Grandis og pølse og lompe hele helgen..! Ok, greit. Gjort er gjort og spist er spist. I går begynte jeg friskt på nytt nok en gang, fylt med godt mot.. Det varte helt til kvelden kom og Ørjan dro frem denne:
