Da jeg for seks år siden lå på Radiumhospitalet og fikk cellegift mot kreft, så delte jeg rom med en dame.
Jeg husker fremdeles godt hvordan rommet vårt så ut, lukten, lyden av helsesko og det at de faktisk hadde grandis i fryseren for å alltid ha noe å friste apetittfattige pasienter med.
Avdeling for gynekologisk kreft, 3 etasje. Damen jeg delte rom med var veldig stille og satt oftest og så ut vinduet, mens jeg var i full fornektelse for min egen kreft og tok den ikke alvorlig i det hele tatt. Jeg var mest forbanna fordi jeg måtte sove på sykehuset og ikke fikk dra hjem, fullstendig uinteressert i at jeg når som helst kunne få en bukblødning som kunne ta livet av meg på 15 minutter dersom jeg ikke umiddelbart ble åpnet opp på et operasjonsbord.
En av dagene forsøkte jeg å prate med romvennen min og hun fortalte at hun hadde kreft i livmoren, «… men jeg har nok gått med det for lenge..» sa hun lavmælt, og vendte blikket tomt ut gjennom vinduet igjen.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hva sier man til noen som kan dø?
At jeg selv satt der i min egen sykeseng med en livstruende sykdom streifet meg ikke i det hele tatt, og det tok lang tid før jeg innså nettopp det. At man faktisk kan dø. Sånn vips, så er det over.
I årene etter har jeg tenkt på denne kvinnen, lurt på hvordan det gikk med henne, om hun ble frisk og nå er sammen med familien sin igjen eller om det var som hun sa; for sent. At hun hadde gått med det for lenge. Jeg kjenner på tomheten hennes.
Det er kjempevanskelig å skrive dette. For da blir det liksom sant. Det er så mye enklere å pakke det vekk og slippe å forholde seg til vonde fakta mens i realiteten så gjør det det hele bare verre, for man blir så tung og mørk innvendig.
Jeg er i en emosjonell karusell og jeg klamrer meg fast til de bittesmå øyeblikkene der jeg lar meg rive med av begeistring over hva som helst, bare det får meg til å glemme et lite sekund hvilken beskjed jeg har fått. Beskjeden som gjør at all oppnådd begeistring bare ramler platt på bakken og etterlater meg der alene.. Med ingenting rundt meg. Bare meg og ..ingenting. En haug med følelser jeg ikke forstår, frykt, viljestyrke, tristhet og den aller verste; passivitet. Da blir jeg helt tom og bare sitter der, mens jeg ser ut vinduet..
-For nå er det jeg som er denne kvinnen.
Jeg har kreft. I livmoren.
Den jævla livmoren, den har ikke gitt meg annet enn trøbbel i alle år. Hælvetes dritt og det verste er at jeg hadde rett i at det var noe galt, jeg hadde bare aldri sett for meg å faktisk få det bekreftet. Det er en syk følelse det, og ordene «jeg visste det» ble ikke akkurat sagt med fornøyelse.
Så nå gjenstår det å finne ut om jeg har gått med det for lenge eller ikke, for jeg skulle ha vært på kontroll etter konisering* nr 2 for nesten to år siden men det ble gjort først nå, og da ble jeg konisert for tredje gang og de fant svulst. Det gjør det vanskelig å la være å tenke at det kanskje har gått litt lang tid.
(*konisering =fjerning av deler av livmorhals som har celleforandringer)
«Går det bra med deg, Marna?» Spør venner og familie. Jada, sier jeg. «Ja går det egentlig det..?» spør de igjen for de kjenner meg og vet at jeg ikke er spesielt god på å ta hensyn til meg selv. Men hva skal jeg si da?
Det går bra akkurat nå, kan jeg si. Om en time sikkert ikke.
Så tilgi meg for en muligens kommende berg og dalbane. Jeg klarer ikke avslutte skikkelig her engang, nå skal jeg ta meg et glass vin. Fuck cancer.
