Ingenting er som å legge opp en tallerken etter fornuften, moussaka og dobbelt så mye salat er fint å bli mett på med god samvittighet.

Jeg er så flink blitt atte, tenker jeg fornøyd om meg selv, og nyter måltidet sammen med mann og barn, som foretrekker maiskolber fremfor grøntfôr.

Vi ler av Dexters første møte med maiskolbe, han er et naturtalent.

Så, plutselig, flykter alle bordet. De er forsynt. Gutter altså.. Nok en gang blir jeg sittende igjen og spise ferdig alene (det gjør forsåvidt ingenting, da får jeg i det minste matro).

 

Jeg har spist opp maten min, men Theodor sin andre porsjon er knapt rørt. Jeg ser på den med et langt blikk.

Før jeg vet ordet av det så har jeg tømt tallerkenen hans. -Det får gå som en dessertporsjon, hører jeg meg selv forsvare meg selv, ovenfor meg selv. Vi kaster tross alt ikke mat.

Så går siste maiskolben..

Og jammen klarer jeg å få i meg Dexters middagsrester også.

Snakk om å være fornuftig. Stappmett, nei, STINN forlater jeg bordet i skam. Bordet får vente fem minutter med å bli ryddet, jeg må la maten synke først.

Med en hel liter grønn melk (konditorfarge) som ungene syns var passe moro men ikke hadde noen planer om å drikke så fikk jeg ta saken i egne hender. Den avviste Honnikornfrokosten som jeg trodde Theodor og kompisen ville dø av begeistring over ble servert til Dexter og kaffen min..

-Hvordan kan jeg drikke dette?!? Sa jeg da jeg så ned i den gusjegrønne kaffekoppen min. Litt av en lørdagslattè..  –Marna, dette klarer du, kom det fra Ørjan. -Det er bare å gjøre som du pleier; lukk øynene og la det stå til, etterpå så er du glad for at du gjorde det 😉

Tja.. Den smakte da ikke noe annerledes. God lørdag!

Ps. Innlegget i går om at Dexter har fått egen iPad var såklart en aprilspøk! Han er riktignok en racer på iPad og mobil jada jada, men egen? Nei, det har han ikke, og vi klarer helt fint å gå på butikken uten.

Før når Ørjan og jeg skulle ha sex så klarte jeg det ikke dersom katten var på soverommet. En gang oppdaget jeg ikke at han var der og midt under akten så setter han seg opp bak en haug med klær og ble sittende å se på. Altså, jeg ble helt forstyrret. Den katta er nemlig ikke helt normal, han er spesielt knyttet til meg, og en kattetolk sa til meg en gang at han mente han var gift med meg og at vi to var ett. Vi hadde til og med samme dialekt, sa hun. -Da tenkte jeg at han ikke akkurat trengte å se at jeg hadde sex med en annen. Jeg mener, det er like greit å spare han for fakta.
Jeg vet ikke når ting endret seg, det har vært unektelig travelt med to småbarnsperioder og katten stakkars har blitt så mye avvist at han har flere ganger reagert med å ta igjen ved å tisse og/eller bæsje på gulvtepper og dyner. Alt som er vanskelig å gjøre rent. Etter at vi skjønte det så har vi blitt veldig opptatt av å ta vare på han, ikke jage han vekk og sørge for at han har det han trenger av mat, ren do og kos.

I formiddag fikk Ørjan og jeg anledning til en hyrdestund for første gang på lenge og vi hoppet inn på soverommet. -Der lå katten.
-Shit au, sa jeg, vi driter i han. Og jammen dreit han i oss også. Flere ganger måtte vi le av katta som lå der på hjørnet av sengen og bokstavelig talt ristet, og det uten å lee på et øyelokk.
Mitt polygamistiske ekteskap er dermed innviet, katta er ute av sekken, jeg har en mann jeg ligger med men ikke går på do sammen med, og en som jeg ikke ligger med men går på do sammen med, og vi alle tre er lykkelige som vi har det. Puh.

Fy faen! Jeg er ikke ferdig med det jævla teppet og nå rekker jeg det ikke før påske! Skreik jeg til Ørjan. Neivel, svarte han rolig, hva har du tenkt å gjøre med det da?

-Jeg tar med symaskinen til Geilo! Bare så du vet det! (som om det var hans skyld..)

Enhver annen mann hadde sikkert satt ned foten men etter noen saklige argumenter som at han kan sitte i baren med kompisene på kveldene og så kan jeg være på rommet med ungene etter leggetid så kjøpte han den og her sitter jeg på hotellrommet da, på påskefjellet, og banner og syr. Takk og pris for at jeg har en kartong Chablis, og en mamma jeg kan ringe til etter midnatt for symaskinhjelp.

Dette syprosjektet mitt startet altså med en YouTube video med overskriften at man skulle kunne lage dette teppet på bare 45 minutter og jeg gikk fem på. Hittil har det tatt mye mer enn det tidobbelte med tid men nå har jeg kommet så langt at jeg kan ikke gi meg. Da ville jo alt ha vært forgjeves.

Jeg skal vente til jeg faktisk er ferdig før jeg sier «styr unna» for jeg har gjort meg dyrebare erfaringer underveis og dette bør nesten bli bra..

 

Det er lørdag kveld, jeg har fått ungene i seng og bestemt meg for å endelig ta fatt på del to av det hemmelige prosjektet mitt. Jeg har til og med kjøpt meg symaskin for anledningen, altså pengene jeg sparer på å gjøre dette kunne jeg kjøpt en haug symaskiner for. Eller et nytt sofabord, det trengs hakket mer.

Jeg rigger meg til med symsakinen rett fra esken den ble levert i og frisker opp med minnene fra ungdomsskolen da vi nøysommelig lærte å tre en symaskin. Jeg har alt klart; Vin i glasset, nok til å holde det gående en stund. Duftlys fra IKEA jeg trenger vin for å ta brodden av (Ørjen elsker den lukten, fatter ikke hvorfor). Men så oppdager jeg at det er èn vesentlig ting jeg ikke har:

Tråd.

Fuck it, nå kommer jeg ikke til å bli ferdig før påske. Det er søndag i morgen og jeg skal på jobbtur neste uke. Kan noen hjelpe meg? Grå tråd? Kanskje tre maskinen for meg også?

Når fredagskvelden senker seg

tar jeg på blinkeskoene og setter meg

på radioen er det musikk

for på tv`n er det bare dritt

venner vil ha meg med ut på fest

men jeg har det fint her hjemme jeg;

med barna i seng og selskap av levende lys har jeg det som best

Jeg sitter i stua til mamma mens Dexter sover, jeg jobber litt, surfer litt, lurer på hva jeg har å blogge om i dag. Det er litt sånn med bloggen min, at jeg ikke alltid kan planlegge. Ting skjer bare av seg og om jeg prøver å finne innhold så blir det ofte bare feil. Så jeg må bare lene meg tilbake og vente, for noe skjer stort sett alltid.

Jeg lener meg litt tilbake i lenestolen til mamma, gløtter ned til siden og hva ser jeg der..?

Der ligger MIN lader. Laderen jeg har hudflettet Ørjan for å stjele, selv om han nektet for at det var han. Han sa til og med; det kan jo hende det er moren din som har tatt laderen Marna? Og jeg bare; Nei, det ville hun aldri ha gjort, hun er like nazi på ladere som jeg.

Så UNNSKYLD, Ørjan. Unnskyld for at jeg ble rasende sint og automatisk antok at det var du (for det er det ofte), og unnskyld for at jeg stemplet min egen familie som skinnhellige. Mamma hilser og sier sorry, men hun skylder på at det er lillesøster Sarah sin feil for hun stjeler hennes så det er en slags pay it backwards hun mener vi burde støtte oppom.

Hvorfor kalles det egentlig Bringebæruka? Annet enn pga en fargeassosiasjon?
Vi burde heller kalle det f.eks sjokoladeuka eller godteriuka? (Kanskje ikke sjokoladeuka, ref fargeassosiasjoner)
Men det er jo det vi gjør, spiser sjokolade i en uke. Vi skjuler det kanskje, det er egentlig det verste, trenger vi virkelig gå med dårlig samvittighet i tillegg? Har vi ikke nok belastninger fra naturens side?

Den uka burde være den uka det er mest lov til å spise det en vil enn alt annet i hele verden.
Da jeg jobbet på restaurant for mange år siden så var det en kokk der som på mystisk vis alltid visste når en eller flere av jentene trengte en sjokoladefondant. Det reddet dagen, enkelt og greit. Ingen trengte å si noe mer, bitchen hadde fått sin drugs, alle var happy, dagen var reddet.

My drugs, eplekake med melkesjokoladenugatti. Det er nesten poetisk.