Da jeg eplekjekt presterte å si til min nye PT, da jeg i begynnelsen av halvtimen vi hadde til disposisjon ikke var sliten enda, at «det er bare å kjøre på, jeg liker å bli sliten. Det er ikke sånn at jeg trenger å GÅ ut herfra, jeg kan godt krype.»

30 min etterpå:

Treneren fikk stjerner i øynene og jeg sverger jeg hørte et «pling» da hun så ned på blokka si og gliste, før hun hentet to lodd til. Innen vi kom til den siste øvelsen tryglet jeg om å få slippe og mente at 50 utfall hadde vi aldeles ikke hadde tid til men det hadde vi, og det var ikke -50 utfall-, men 50 på -hvert bein-. Jeg måtte holde hendene ut til siden for å holde balansen og jeg ofret ikke hockeyspillerene som var på trening samtidig et blikk engang.

Nå er jeg så sliten at jeg har ikke dybdesyn engang, og å vaske håret da jeg kom hjem kunne jeg bare glemme, tross forsøk på å bøye hodet ned til hendene. Det blir hjemmekontor i dag, det er sikkert!

Mens jeg vasket håret i dag tidlig så skjedde det noe fryktelig forferdelig. På andre shamponeringen stivnet jeg til da jeg kjente den skrekkelige følelsen som jeg umiddelbart skjønte ville få store konsekvenser. Dette var et symptom på noe jeg har unngått i LANG tid, og som jeg har gått med skylapper for å slippe å ta tak i. Kroppen min har gitt meg flere signaler om dette før, og stadig oftere, men dette her var roperten: Jeg ble sliten av å holde armene over hodet når jeg vasket håret.

Jeg trakk pusten og sukket mens jeg kjente tårene presse på og det gjorde fysisk vondt i magen med tanken på hva som nå venter meg; -Jeg er nødt til å begynne å trene igjen. Fakk.

Det var jo kult da jeg trente masse etter fødselen og ble ganske sterk, men det er jo så.. TUUUUNGT… Det er så.. PES.. -Men nå MÅ det til for dette er jo ikke bare tegn på muskelsvinn, dette er reinspikka forfall. Jeg har til og med begynt å få vondt i ryggen.

Dette faktumet måtte jeg gjøre noe med umiddelbart, det kunne ikke vente engang til jeg hadde tid til å gå på treningssenteret så jeg trakk på meg noen alt for trange treningsklær og tok første treningsøkt der og da, rett på stuegulvet. Før jeg rakk å angre. Dexter stilte opp som PT, snurr bildebombe fra en pappa som holdt på å le seg ihjel.

Tights/genser fra Run & Relax, ikke nytt 🙂

See more

Viktig med morgengymnastikk! Det ble hjemmetrening i dag siden det er aldersgrense på trimrommet 🙂

Løpet i dag var litt som en fødsel; det gjorde jævlig vondt i kroppen hele løpet men jeg kunne ikke gi meg før jeg var i mål. Kald, våt klut i fjeset underveis var vidunderlig og jeg grein når jeg passerte målstreken. Etter løpet var kroppen mørbanka og sår men nå sitter jeg bare og smiler og ser på medaljen min. Om jeg skal ha flere? Det er godt mulig, men en om gangen, jeg må nesten bare nyte denne litt først. Vi får se, kanskje jeg går meg på en smell?

Jeg løp/jogga/gikk på 1 time 8 minutter, og det hadde jeg ikke trodd da jeg kom i mål for starten var vanskelig med mye trengsel og kø i løypa, så jeg er kjempefornøyd! Det jeg savnet var ei klokke som viste km/t (den ligger hjemme, har ikke installert den etter at jeg fikk den i bursdagsgave) og skikkelig musikk, for spotifyen min slo seg vrang så jeg hørte på mye kjedelig crap underveis. Men alt i alt, shit for en opplevelse, for et rush å komme over den streken. Det stor en ambulanse nær mål, jeg var overbevist at de var der for å hente meg.

Tusen takk til Teamimsdal for utfordringen!