Man prøver liksom å være en god mor og tenker over sine egne traumer og opplevelser fra barndommen når en prøver å føre en strategi på hva en mener er riktig og galt med sine egne barn. Men oppdragelsen er man jo som oftest ikke alene om. Ikke jeg ihvertfall. Sønnen min har en veldig god far som er særdeles til stede i livet sitt, på både godt og vondt, og det kan for meg som mor være både til glede og frustrasjon, spesielt når mannen i ditt liv titt og ofte er et barn selv. Ex. Barnet vil ikke kle på seg. Så far plukker det opp og kler på likevel, fordi de skal ut el.l. Barnet protesterer såklart, og så presterer far å si; -Uff da, syns du Pappa er dum? -Dermed har barnet lært hva ordet dum er, det er når Pappa kler på deg. Ex 2. Barnet vil ikke legge seg. Så far tar med barnet tilbake til sengen, rolig og bestemt. Barnet protesterer såklart, og så presterer far å si; Uff da, syns du Pappa er slem? -Dermed har barnet lært seg hva ordet slem er, det er når Pappa legger deg. Så er det mor oppi alt dette her da, som ikke akkurat lar sjansen gå fra seg til å påpeke det hun mener er feil i de fleste situasjoner. Og når hun for n`te gang slenger med slurva i korrigerende retning, sier far til barnet; -Syns du Mamma kjefter mye på Pappa? -Dermed har barnet lært et faktum, at kjeft, det er det Mamma gir til Pappa. Så kjefter mor på far for det også, og stakkaren prøver på et tidspunkt å redde skaden, og sier til barnet ved en hyggelig anledning; -Mamma kjefter ikke mye på Pappa. Hvorpå barnet konstanterer, (heldigvis med et smil); -Johooo! Det gjør hun! Sånn hadde det seg til, at Far i huset fikk Adjektivforbud.
