Da smalt det

Over en uke med nedpakking, flytting og utpakking er unnagjort og det uten et eneste munnhuggeri, krangel eller sammenbrudd. Det har vel og merke vært på nippet opptil flere ganger men det har vært merkelig fredelig, mot normalt kan en trygt si, og jeg har noen ganger skult med blikket og lurt på om det er skrudd opp kameraer eller noe sånt siden jeg har sluppet unna med relativt mye vimsing.Men så kom den dagen da det meste av det mest prekære var unnagjort, kjøpt, bært og montert og vi begynte å drømme om en hengekøye ute på verandaen. Jeg hadde i mitt hode en helt klar visjon om hvordan jeg så det for meg;Jada, med palmesus og det hele tror jeg. Neppe realistisk, men følelsen av det lette, lyse og rene var vel bakgrunnen for det jeg ihvertfall tenkte, men tydeligvis ikke sa.Jeg kan egentlig med letthet bruke ganske lang tid på å finne «den rette» hengekøyen eller hva det nå måtte være. Jeg liker å surfe, drømme, sammenligne priser og glede meg til det kommer, helst levert på døra. Jeg liker å snakke med venner om planer og fortelle hva jeg drømmer om, og så senere vise hva jeg har jobbet for å få til, oppnått, gjennomført. Mannen min derimot er kraftig impulsiv, utålmodig og vil ha ting gjort, helst i går. Han kjøper mer enn gjerne et «midlertidig» skap el.l. som ikke nødvendigvis passer helt, monterer og styrer bare for å få bort rotet fordi han ikke fikser å se på halvgjordt jobb. Men han har blitt flinkere til å inngå kompromisser, vente litt, og jeg har blitt bedre på å ta avgjørelser på kortere tid.Men her om kvelden så spretter han ut døra og ser riktig så lur og fornøyd ut med blikket. Jeg spør hva han skal og så sier han at han skal kjøpe en hengekøye han har funnet på Finn.noJaha, ok, litt farger på ja, okei.. -Jeg får vel bare være glad til at han faktisk får ting gjort og siden han smilte fra øre til øre.. Jeg tenkte at vi hadde snakket så mye om det at jeg fikk bare velge å stole på han.Så kommer han hjem da.-Med verdens styggeste, gamle, slitte, støvete og rustne hengekøye. Det raknet for meg. -Den er jo stygg, sier jeg. Alle hormonene mine tok plutselig over og lot mitt verste indre fæle menneske komme til skue.Ørjan står der ordknapp, sjokkert og sikkert mye annet. -Det er den ikke det, sier han irritert over min ufine og frekke uttale.Jeg husker ikke hele samtalen men jeg var sjokkert over meg selv og evnet ikke å ta meg sammen, om ikke mindre holde kjeft. Jeg ser bare kjeften min spy ut galle og mannen min får stoltheten sin tråkket på på det styggeste og i det jeg går inn og setter meg så avslutter jeg høyt; -du har blitt lurt!Mannen min stormer inn forbi stua, knuser en skohylle av trepinner med foten sin på sin vei og beiner vekk fra meg, drittkjerringa. På det tidspunktet brydde jeg meg ikke engang. Verden kunne rast sammen og jeg hadde sittet pal, bestemt for meg selv og nektet å innfinne meg med noe som helst. …En trekvarters tid senere holder jeg på med noe annet, jeg vet ikke hva men episoden er for min del ihvertfall glemt for lengst. Jeg går forbi stuevinduet og ser plutselig ektemannen min ute i hengekøya. Men det som får meg til å stoppe er det at han sover. Han hadde gått for å hente boken sin han, og lagt seg uti hengekøya, og sovnet. Og på tross av mine spydige uttalelser så så han så utrolig fredelig og lykkelig ut.Hvem er jeg, som ikke vil ha en lykkelig mann?Jeg ble varm inni meg. Flau. Skamfull.Alt han ville ha var litt kred for at han har levd ut SIN visjon, ikke MIN. Hvordan faen kunne han vite at jeg ville ha en hvit hengekøye med knuter og blonder og en palme og Middelhavet?Jeg hadde ikke akkurat løftet en finger for å vise mine indre (urealistiske) bilder.Jeg gikk ut til han, kysset han på kinnet og sa unnskyld. Han kysset meg tilbake, smilte litt og sa det var greit.Noen timer senere sa jeg, i en bisetning, når jeg var (nesten) trygg på at han virkelig ikke var vonbroten lenger, at; -Det kan jo være at vi får en ny hengekøye om en ukes tid da.. -Greit det, svarte han lurt. -Da har vi isåfall to! Her ligger jeg, noen dager senere, i den stygge, slitte, støvete hengekøya, og velsigner mannen min for å ha kjøpt den. Den er nemlig helt perfekt for de grusomt hovne beina mine. Her ligger jeg med føttene hevet høyt, med støttestrømper på (han kjøpte de og hjalp meg på med de også) og blogger mens månen titter ned.Jeg ligger utrolig komfortabelt!Jeg elsker denne hengekøya..(Ihvertfall inntil vi får en ny, lys med knuter og blonder, og en palme.)