De lengste 500 meterne i mitt liv

(bildet er ikke klippet til med jeg er så fyllesyk at jeg klarer ikke skrive dette en gang til for å rette opp i en rent kosmetisk feil) Ørjan skulle ta bilde av oss, han er veldig nøye på nærbilder.

Planen om å gå hjem i to-tiden sprakk øyeblikkelig når Hilde dro frem Mojito ferdigmix OG sommerakevitt. Det smaker jo ikke godt engang noen av delene! Jeg aner ikke hvor betydningen av ordet konsekvens ble av, men på et vis klarte vi å drikke opp hver en dråpe. Kl 05:00 våkner jeg. Jeg har sovnet i ene sofaen (delvis sofa, delvis gulv) Kenneth sover på andre sofaen. Hilde og Ørjan har spist nattmat og er klare for å avslutte festen. Det gjør vondt i hver celle i kroppen. Jeg summer meg så godt jeg kan og legger ut på hjemreisen. For første gang erfarer jeg å måtte balansere på fortauet, og den snaue kilometeren hjem til mammas hus virker uendelig lang. Jeg tror jeg takket Gud et lite øyeblikk når jeg kunne innta fosterstilling bak Ørjan sin varme rygg. Neste morgen oppdager jeg at Ørjan har bloggRAPET meg! Han har forsøkt i hvertfall! Hahaha! Bildet av oss på Facebook derimot var kanskje ikke så flatterende, men skal man leke leken så får man tåle steken..?