Den gangen da jeg skulle vokse braziliansk selv hjemme

Nå skal jeg fortelle om noe som er ganske vanskelig å snakke om. I anledning sommer og bikinisesong så er det mye snakk om bikinivoksing, braziliansk især, og det virker som om alle gjør det. Med årene så har jeg blitt kjipere både på smerteterskelen og med det å vise frem høna i hytt og vær, så jeg har holdt meg til god gammal høvel og skum på det området. Problemet med det er at det må gjøres så ofte, men man velger liksom ikke å tenke så mye på det som et problem når alternativet er så uaktuelt. Men her for litt tid siden så var det mye mas om dette brazilianske da, og når jeg vokset lillesøs under armene så prøvde jeg å ta et lite område på bikinilinjen selv. Det gjorde vondt, ok, men så snakket vi om det å bruke emlakrem som bedøving, og spekulerte i om det ville hjelpe?

Sarah mente blankt nei, men jeg har jo brukt Emla i forbindelse med fjerning av tatovering med laser og det har jo funket? Jeg gikk noen dager og tenkte på dette, mens jeg parallelt la merke til at flekken jeg hadde vokset bort forble hårløs. Ønsket om å slippe å tenke på dette musestellet ble større og større. Og en kveld gikk det en faen i meg. Problemet var at jeg var alene hjemme med svigermor. Dette måtte gå smidig for jeg kunne ikke si; «Eh, jeg går en tur på badet jeg, og vokser @%£{# mi..!» Så jeg lette frem Emla, plastfolie, og dekket til det tenkte området, på samme måte som jeg gjorde i forkant av laserbehandling for noen år tilbake. Så dro jeg frem en flaske musserende (Anne Caths Cruella) og spurte svigermor om jeg kunne friste med et glass deilig iskald boble? Hun tok imot, og mens hun koste seg med glasset sitt (det ble faktisk to på henne), så drakk jeg meg til motet stille for meg selv. Man skal ikke misbruke alkohol, men her gjorde jeg et klart unntak.

Med siste slurken går jeg inn på badet, velvitende om at det er godt med lyd på TV’n, og tar frem voksstripsene fra Bliss. Jeg fjerner folien, stadfester at huden er godt nummen, og setter i gang med forberedelsene.

I det øyeblikket jeg har plassert stripsen på første planlagte område hopper hjertet over et slag av forskrekkelse, angst og behov for panikk. Men i stedet for å trekke meg (hvilket ville vært vanskelig uansett da voks er voks), så drar jeg til! Og uten å egentlig vurdere resultatet (joda jeg gløttet etter om der var hel hud, hvilket der var, så gyver jeg løs og river i vei som en villmann. Inni meg brøler jeg som Rambo, jeg er livredd, jeg ignorerer alle konsekvenstanker som presser seg på, jeg-skal-fullføre! Og så…. Så er det hele over. Jeg står helt stille og kjenner etter om jeg lever. Hva har jeg gjort..?

På «slagmarken» er det igjen små hårklynger her og der, litt mer blod enn antatt siver sporadisk og huden ser på meg med et «blikk» som om den sa; Prøvde du å drepe meg..? Krigen er over, men jeg hverken vant eller tapte. Endorfin og Cruella suser i årene, men kroppen føles mørbanket. Jeg har gjennomført, men oppe i badhyllen står to gjenstander og gliser mot meg:

Etter et par dager med sårheling nå så må nok Venus rydde Venus. -Og jeg kan herved stå ved at braziliansk vox er en salongbehandling.