Da vi kom hjem fra bryllupsdagfeiring natt til lørdag ble vi sittende og forsøke å forstå hva som foregikk i Paris. samme magefølelsen som jeg hadde i 2011 da vi opplevde det grusomme her hjemme i Oslo. Den vonde klumpen i magen, redselen, usikkerheten.. Ørjan ble sittende oppe store deler av natten for å følge med. Våre tanker går til ofrene, familiene, de rammede.
Jeg er redd for hva som skjer i verden. Jeg lurer på hva det er jeg føder mine barn inn i. Jeg tenker mye på hva det er som kommer til å bli min og mine barns død, om vi kommer til å bli så heldige å dø av alderdom etter et langt og lykkelig liv. Jeg har så vanskelig for å forstå hva som får noen til å gjøre så grusomme handlinger. Hva skal komme ut av dette? Er tanken at verden skal bli et bedre sted å leve på etter det er over? Det har jeg problemer med å forstå. Vondt har aldri vondt fordrevet. Vi deler en planet og vi er jævlig mange som skal komme overens. Vi er bare nødt til å prøve alt vi kan, alle sammen. uansett hvilke problemer som kommer. Vær snille mot hverandre, dyrk godheten. Ikke la verdens grusomheter utløse sinne som gjør verre. Ta vare på hverandre.