De er så skjønne, de er så gode, jeg elsker barna mine over alt på jord. Selv om de byr på utfordringer, noen fortusette, andre uforutsette og som jeg takler med varierende dekning.
Som når minsten har fått løpe litt naken rundt under morgenstellet og vi er endelig klare og påkledde allemann. Det er tid for frokost og jeg tråkker nedi tøflene mine.
Jeg hører: Skvosj!
Og jeg kjenner.. Vått.
Jeg konstanterer kjapt at noen har tisset i tøflen min.
Er ikke ull selvrensende da? Sier jeg, mens jeg tørker med papir og legger en o.b nedi for å suge opp resten. Kom da folkens, så spiser vi.
