Du vet når magefølelsen din gjentatte ganger gir deg signaler om å gjøre eller ikke gjøre noe og du i ettertid skulle ønske du gav den mer oppmerksomhet?
Før jeg reiste vekk i helgen ble blikket mitt dratt mot den grå ullblandingsgenseren min som ventet tålmodig på at jeg skulle vaske den i håndvask men da jeg heller ikke før avreise rakk det lot jeg den ligge i skittentøyskurven. Ørjan kommer aldri til å prøve seg på håndvask, tenkte jeg, og dyttet vekk tanken på han kunne jo finne på å putte den i vaskemaskinen. Så kommer jeg hjem og oppdager relativt kjapt at den grå ullblandingsgenseren henger på tørkestativet og jeg stopper opp, tar en titt på den og snur meg mot mannen min som har fått med seg det inntrufne og stivner til.
-He du vaska gensare min? Spør jeg krasst, og fortsetter: -du he vel vaska den for hand rekna ej med..?!?
-Ja, jo, jooovisst har jeg det, stotrer han ut.
-Jasså? Kass vaskemiddel du brukte da?
-Eeh ..milo. -Og tøymykner. Jeg vet faktisk ikke om han på dette tidspunktet innser at han ikke slipper unna med det og bare lyver for å hale ut tiden eller faktisk tror at jeg tror på det han sier.
-Ka du lyge for, ej ser no at du he kjørt den i maskina, den e nemli KRYMPA.
Mannen bare står der. Sekundene må virke lange for en mann som bare er en mann, og ber om å bli elsket.
Men så skjer det noe. Jeg ser nærmere på genseren og minnes hvorfor jeg ikke hadde så dårlig tid med å vaske den selv. Denne genseren fikk jeg når jeg var gravid og brukte den mye rett etter fødselen og den var i realiteten kjempestor. Alt for stor. Og nå..? Jeg ser på den og løfter den opp og måler den mot kroppen. Hva om.. 
Nå passer den jo mye bedre! Nå kan jeg jo kanskje til og med bruke den!
«Tusen takk!» Utbryter jeg og stormer mot en forvirret mann, som kanskje har tisset bittelitt i buksa. «-Men neste gong vaska ej den sjøl.»
